Besteforeldre som ikke passer

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Kjærlighet og nærhet kommer av at man gjør ting for hverandre.

Ja, der er vi uenige. Jeg mener det er mange flere måter å uttrykke kjærlighet på. Gjerninger er selvsagt én, men ikke viktigere enn andre.

[Mex]

Jeg må si at jeg syns det er trist at besteforeldre ikke ønsker å passe barnebarna sine. Jeg sier ikke at man skal forvente det, men man ønsker jo gjerne det både for forholdet barnebarn-besteforeldre og forholdet far-mor.
Men du sier at dere har besteforeldre 5 mil unna som er mer enn villig til å passe? 5 mil er da ingenting. Ihvertfall ikke når man snakker en overnatting. Før vi flyttet bodde svigers 10 mil unna, det var ikke noe problemer å kjøre storebror dit for en dag eller to.

[Charlie]

Vi aleneforeldre må ha barnevakt for enhver ting vi skal gjøre uten barn. Det betyr at jeg har barnevakt flere ganger i måneden, noe jeg betaler en flott jente 100 kr/t for. Sett opp lapp på nærmeste vgs (evt u .skole). Tjenester koster.

Alternativt finn en familie i samme situasjon, og bytt barnevakttjenester (bhg. er et fint sted å begynne, lapp på helsestasjonen el.l.). Så får barna gode venner i samme slengen.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Mulig jeg er naiv, men når den tid kommer, så sant jeg er i stand til det, så har jeg tenkt å vise mine barn at jeg er laget av helt annet materiale enn enkelte andre de kjenner. Jeg kommer til å hjelpe besteforeldregenerasjonen med det jeg kan, uavhengig av hva de har tenkt å bidra mens de kan. What goes around, comes around, ja. Og jeg vet hva jeg har lyst å sende rundt.

Jeg og mannen kommer til å være fraværende. Vi skal jobbe på African Mercy!

[Katta]

Det går forresten an å ha lyst til å se barnebarna uten at man nødvendigvis ønsker dem på helgebesøk uten foreldre som toåringer heller. Og enkelte besteforeldre vil ha kontakt med ett barnebarn i gangen. Dette er kjipt for foreldrene som ikke får avlastning, men trenger ikke være verre for barnebarna. Jeg skjønner heller ikke helt familier som ikke hjelper hverandre, men jeg tror likevel at hvis man er utstyrt med slike foreldre er det beste man kan gjøre å tenke at sånn er det, da må man ivareta parforholdet uten å reise bort uten barn i noen år. Det går fint det også.

[Mex]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Mulig jeg er naiv, men når den tid kommer, så sant jeg er i stand til det, så har jeg tenkt å vise mine barn at jeg er laget av helt annet materiale enn enkelte andre de kjenner. Jeg kommer til å hjelpe besteforeldregenerasjonen med det jeg kan, uavhengig av hva de har tenkt å bidra mens de kan. What goes around, comes around, ja. Og jeg vet hva jeg har lyst å sende rundt.

Jeg må innrømme at jeg forventer litt av mine foreldre. Ikke bare forventer jeg at de stiller opp for barnebarna sine, men jeg forventer at de stiller opp for barna sine.

Samtidig blir det feil å si forventer. For det å stille opp er det å være en del av familie, man gjør det ikke av plikt, men fordi man ønsker. Ønsker å ha gode forhold både til barn og barnebarn. Jeg ønsker å ha godt forhold til foreldre, svigerforeldre, søsken ++ Og stiller selvfølgelig opp for dem når det måtte være. Jeg prøver å strekke meg lengst mulig for at de rundt meg skal ha det bra, og slik er jeg vant med at min familie er også.

Jeg har også tenkt å vise mine barn at jeg er av et helt annet materiale enn enkelte og noen. Dette skal jeg vise dem gjennom at de skal se hver eneste dag så lenge jeg lever at de er min høyeste prioritet og mest forpliktende prosjekt og at de kan stole på meg fullt og helt. Både som barnevakt og som det aller meste annet. Dette går veldig fint til tross for at jeg ikke har planer om å ta vare på gamle foreldre som ikke har gjort noe godt for noen i hele sitt liv.

[rine]

Selvfølgelig er det lov å være sår hvis man har foreldre som er sånn passe uinteresserte i barnebarna sine, men det er jo også ofte sånn at noen har større forventninger til hvor mye besteforeldre bør stille opp enn andre. Jeg personlig grøsser litt når jeg hører om folk som plutselig synes det er kjempepraktisk å flytte nært foreldrene sine etter å ha fått fire barn på tre år. Stakkars besteforeldre, tenker jeg da. Jeg kjenner flere som etter min mening utnytter sine altfor snille foreldre til barnepass. Når det er slik at far og mor har tre frihelger i mnd mens bestefar og bestemor har en, synes iallfall jeg det begynner å skurre litt.

[Sonar]

Det meste her sagt her.

Selv fikk jeg det bedre når jeg aksepterte at ene paret med besteforeldre hadde andre prioriteringer enn barnabarna. Litt skjevfordeling var det også mellom de ulike barnabarna (mulig det er det idag også, men jeg irriterer meg ikke over det). Nå skal ikke vi klage da det andre besteforeldreparet stiller opp på en utrolig måte. De ringer dem for å høre hvordan det går, mikser kusiner og fettre på overnatting bare fordi de ønsker, ikke fordi vi trenger barnevakt.
Nå har vi på ingen måte dårlig kontakt med noen av besteforeldrene. Når det først er besøk, så er de tilstede. Men vi prøver alltid å finne andre løsninger før vi spør dem. For oss handlet det om å akseptere at slik er det.

Og selv med besteforeldre som stilller opp når de kan, så har vi bygget et nettverk rundt oss og har da andre som kan avlaste også.

Det er jo forskjell på besteforeldre også. Jeg kjenner et besteforeldresett som spurte pent sønn og svigerdatter om å få bosette seg så nær dem som overhodet mulig. De kunne ikke tenke seg noe mer supert enn om barnebarna ville komme innom etter skolen på brødskive og leksehjelp etter skolen. Gjerne hver eneste dag. De sa selv at de var helt tussete over barnebarna sine - og foreldrene syntes det var greit de også.

Men man kan jo ikke forvente sånne besteforeldre. (Jeg kunne ikke ønsket meg sånne heller til mine. Jeg er storfornøyd med svigermor i Syden og mine foreldre på Jupiter.)

[Mississippi]

Jeg syns det er lov å være litt skuffa når besteforeldre skryter på facebook av hvor hyggelig det er med barnebarna, men ikke viser interesse overfor de som evt kunne trenge den interessen ...

Besteforeldre er ikke hva de engang var ...

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg kjenner flere som etter min mening utnytter sine altfor snille foreldre til barnepass. Når det er slik at far og mor har tre frihelger i mnd mens bestefar og bestemor har en, synes iallfall jeg det begynner å skurre litt.

Jeg kjenner ingen som har det sånn faktisk. Er det vanlig altså?


Jeg tenker at det er den eldste generasjonen som har hovedansvaret for å danne gode relasjoner jeg. Om jeg vil ha en god og nære relasjon til mine nieser og nevøer så er det jeg som må holde kontakten med dem når de er små, det er jeg som må invitere på overnattingsbesøk og gjøre ting med dem. Jeg kan ikke forvente at når de blir voksne at de skal ta mye kontakt, jeg får heller håpe at jeg har bygget en relasjon som gjør at de har lyst å ha kontakt med meg, men jeg kan ikke kreve det.

På samme måte, om jeg er så heldig å få barnebarn, så kan jeg ikke forvente at de skal sette av tid til en bestemor som ikke har vært nær dem i oppveksten. Om jeg ønsker at de skal huske på meg når de blir voksne så betyr det at jeg må bygge mine egne relasjoner med dem. Det betyr i praksis at man tilbringer tid. Å bygge en relasjon med et barn betyr alltid at man bruker tid sammen med det. Det er ingen snarveier til det.

Jeg kjenner noen som har så mye pass, faktisk vesentlig mer, som det rine beskriver. Men det er jo ikke så vanlig akkurat da. Besteforeldrene er ikke akkurat veldig happy for arrangementet heller.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Ja, der er vi uenige. Jeg mener det er mange flere måter å uttrykke kjærlighet på. Gjerninger er selvsagt én, men ikke viktigere enn andre.

Jeg er enig i at man kan uttrykke kjærlighet på mange måter, og jeg synes ikke en måte nødvendigvis er bedre enn en annen.

MEN jeg er helt enig med Esme i at hvis man ønsker seg en bra relasjon til familien, så må man legge ned en innsats. Jeg kjenner flere som mener at "familie trenger man ikke å pleie eller være grei mot, det holder at man er familie". Det fungerer etter mitt skjønn dårlig.
[quote=Esme;2806826]Jeg kjenner ingen som har det sånn faktisk. Er det vanlig altså?[//quote]Jeg vet om tilfeller jeg også, men det er ikke vanlig. Det kan jeg ikke tenke meg.

[bjørkhaugtrollet]

Hos oss bor svigermor og svigerfar 2 km unna oss, de passer barna til svigerinne, men våre blir kun passet i et nødstilfelle der vi begge to må på et foreldremøte eller noe. Våre barn har overnattet hos bestemor og bestefar en gang, det var da jeg var på sykehuset og fikk minstemann, reiste hjem fra sykehuset dagen etter og tok barna hjem. Når det gjelder mine foreldre så bor de 200 mil unna, men de passer på å ha barna i to-tre dager hver sommer slik at vi kan finne på noe uten barn. Jeg klager ikke, vi har det egentlig fint, tar med ungene på det vi gjør. Hos oss er det ungene som legger merke til hvem som får lov å ligge hos bestemor og bestefar og det er jo litt synd.

[Anne C]

Mamma og pappa passer ungene til brødrene mine veldig ofte. Så ofte at jeg kvier meg for å spørre de få gangene det er aktuelt for oss. Mamma vet at jeg nesten ikke spør pga det, så hun spør heller om å få ha de noen ganger. Brødrene mine eier ikke antenner på dette området.

[Mani]

Jeg synes familie kan være vanskelig å forholde seg til fordi jeg merker at jeg har forventninger til dem. Mine forventninger til min svigermor endret seg da jeg ble mor selv. Jeg hadde på mange måter en forestilling av at hun skulle være like opptatt av mitt barn, sitt barnebarn som det jeg selv var.
Etterhvert som jeg opplever at hun er mer opptatt av å være hipp og kul enn å være bestemor må også jeg justere mine forventinger til henne. Jeg kan ikke regne med henne som barnevakt og jeg forholder meg helt greit til det. Men det blir som esme sier en kjølighet, en distanse og det anser jeg som hennes valg og beslutning. Hun må selv få bestemme hvilken relasjon hun ønsker å ha til sin familie.

Og la meg understreke at hun på ingen måte er ille, hun er tvertimot ekstremt hyggelig, men vi er bare ikke førsteprioritet i henne liv og det merker vi da selvsagt også at vi ikke er.

[Mani]

Jeg tror at mange i besteforeldregenerasjonen har jobbet mye og stått på gjennom livet. De har nå en anledning til å realisere seg selv og ha sin andre ungdom (sitat svigermor) som de ikke har hatt tidligere i livet.
Selvrealiseringen de nå føler at de kan oppnå blir da så altoppslukende at barnebarn og alder blir litt i veien.

Jeg tror det kan være en fordel å få realisert selv selv litt i yngre år før man får barn og barnebarn. Mulig at vi da kan eldes med litt mer ro i rumpen.

[GydaG]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Evigsåre følelser, bitterhet og misnøye? Da tror jeg vi snakker om forskjellige ting.

Det jeg snakker om er at om besteforeldre i praksis aldri hjelper til og har lite kontakt med barnebarn er at de må forvente en viss distanse, en kjølighet.

Kjærlighet og nærhet kommer av at man gjør ting for hverandre. Om man ikke er med på den kontrakten så får man ikke noe tilbake heller. Jeg synes det er helt greit og naturlig at de besteforeldrene som hjelper til og deltar i livet til barn og barnebarn får en helt annen kontakt, og det gjelder også tilbake når de trenger hjelp.

Veldig enig.
Jeg har dobbelt sett foreldre, og på den ene siden stiller de opp og spør om å få låne unger langt mer enn vi trenger, men jeg er virkelig glad for at de har lyst til å involvere seg så mye som de gjør. Det er også helt naturlig for oss å stille opp og hjelpe med praktiske ting uansett hva det måtte være, faktisk er det en glede å få lov til å bidra.
På den andre siden er det liten interesse, mulig fordi de har et fast barnerom innredet til mine søskens barn og jeg kan vel knapt huske å ha hørt om en uke uten at de andre barnabarna har overnattet en eller flere dager. Det er veldig sårt for meg å høre om det hele tiden, spesielt fordi vi bor like nært som de andre og det er ingen logisk grunn til forskjellen. (Vel, joda, en logisk grunn er det jo, og det er jo at jeg er "barnet fra første ekteskap" og passer vel ikke inn helt.)
Vi prøvde å stille opp og tilby oss å hjelpe med både det ene og det andre, for å prøve "niobe-taktikken" men den gikk rett i bøtta gitt. Nå har jeg bestemt meg for å ta det som det er, ungene mine har heldigvis et sett besteforeldre som de får et nært og godt forhold til, og så har de ett sett som når jeg sier "ska vi reise til Bestefar og Bestemor?" får til svar: "HÆ? Hvem? Åja, han med katt?" Det sier vel sitt om hva slags forhold de har.

[tink]

Sånn i anstendighetens navn vil jeg nok bidra med noe hjelp og støtte selv dersom det ikke har gått begge veier, dersom jeg kan. Men villigheten til å tilrettelegge påvirkes selvsagt av hvordan relasjonen har vært.

Det er vel ikke bare, bare å skaffe ekstern barnevakt. Men det er jammen ikke umulig heller. De vi har brukt har vi spurt og betalt, det er ikke alltid så mange som tilbyr seg, men flere svare ja dersom man spør. Vi ha også byttet tjenester med andre småbarnsforeldre.