Om du fikk velge bort mann og/eller barn ...

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Bille, her.

Hm, interessant Katta. For oss har det aldri vært aktuelt å bare få ett barn. Mannen min er enebarn og har alltid ønsket seg flere barn selv. Jeg føler i hvert fall ikke at det å ha to begrenser oss noe særlig ift. det å ha en. Men jeg ser jo at det kanskje blir mer begrensende om man får flere enn to, jeg vet ikke. Oppi hodet mitt kan vi gjøre (reise osv.) det samme med tre barn som med ett. Gitt at man har økonomi til det, selvfølgelig.

Altså jeg vil jo på ingen som helst måte velge fra meg noen av ungene. Og jeg synes det er veldig ok å ha dem alle tre, og det å ha unger er noe jeg liker godt.

Men hvis jeg nullstiller meg helt og tar med erfaringen med å få barn nr 1, 2 og 3 ser jeg jo at mitt eget handlingsrom blir gradvis mindre. 1 og 2 var ikke så forskjellig egentlig, men da tredjemann kom forsvant overskuddet i heimen på et vis. Delvis fordi det kom et lite barn inn i familien igjen selvfølgelig. Mens jeg og mannen tidligere kunne strekke oss langt på jobb eller ha egne fritidsaktiviteter på jobb, ser vi nå at det butter veldig hvis en av oss skal noe på ettermiddagene. Og alt vi gjør er på et vis mest på barnas premisser, eller i det minste på ett av barnas premisser. En av dem er som regel med på slep. Alt dette fungerer helt greit, men jeg ser jo det at det var enklere med to. Og atter enklere med en. Det blir på et vis valget mellom ulike liv. Så hvis jeg "glemmer" at jeg har fått ungene og skal velge mellom ett eller max 2 tette barn (gir like behov) og muligheten til å satse på jobb eller dyrke egne interresser og flere unger og ha familien så til de grader som hovedaktivitet er jeg ikke helt sikker på hva jeg hadde valgt. Men når jeg putter de ungene jeg allerede har inn i regnskapet, vinner de jo selvfølgelig med veldig god margin.

Men det er ikke bare økonomien som begrenser når man har flere unger, det er like mye foreldrenes mulighet og evne til å få til ting med barn som er på ulikt nivå med ulike behov.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Bille, her.

Hm, interessant Katta. For oss har det aldri vært aktuelt å bare få ett barn. Mannen min er enebarn og har alltid ønsket seg flere barn selv. Jeg føler i hvert fall ikke at det å ha to begrenser oss noe særlig ift. det å ha en. Men jeg ser jo at det kanskje blir mer begrensende om man får flere enn to, jeg vet ikke. Oppi hodet mitt kan vi gjøre (reise osv.) det samme med tre barn som med ett. Gitt at man har økonomi til det, selvfølgelig.

Det har ikke vært aktuelt for meg heller med færre enn de to jeg har. Men poenget mitt var at det jo har gått ut over meg. Uten at jeg ville ha valgt på ny av den grunn. Jeg har helsemessige utfordringer. Det er til tider mye mas. Mye krangling mellom ungene. Mange krav. Men jeg vil jo ha dem!

[Bille]

Ja, jeg ser den veldig godt, Katta. Akkurat det du skisserer her er det som gjør at jeg ikke klarer å bestemme meg for om vi skal gå for et tredje barn eller ikke. Det er mulig det blir for slitsomt for oss og for begrensende rett og slett.

[polarjenta]

Hadde jeg visst det jeg vet i dag så ville jeg nok ikke gått med på å få en nr 2, men selvsagt nå som lillebror er her så ville jeg jo ikke vært han foruten.

[rine]

Jeg var kanskje mer sånn sammenhengende lykkelig, (mer bekymringsløs, kanskje?) i tjueåra, men ville ikke valgt om igjen likevel. Lykkelig på en annen måte nå.

[GydaG]

Nei, av de tingene i livet jeg gjerne skulle ha endret er ingenting egentlig noe jeg hadde så veldig stor mulighet til å påvirke.
Jeg traff mannen på et godt tidspunkt i livet, hadde mer enn 7 år alene før vi fikk eldste, og ungene har egentlig kommet på nesten passende tidspunkt i forholdet, om ikke annet.
Hadde jeg kunnet fått de ungene jeg ønsker meg på de tidspunktene jeg helst skulle hatt dem er det ikke sikkert vi hadde vært sammen heller, for vi har nok hatt veldig godt av å gå den kronglete veien sammen.

[vixen]

Akkurat det du beskriver Katta er det som gjør det veldig vanskelig å bestemme seg for om vi skal ha to eller ikke (mannen har en datter fra før som vi også må ta hensyn til ved planlegging av ferie/budsjett osv). En er det lett å skaffe barnevakt til. En er lett å ha alene om den andre skal noe. En er billigere ikke minst (eller to da siden mannen betaler ganske mange tusen i mnd for stesnuppa).

Vanskelig vanskelig vanskelig!!

[Amelie]

Jeg har alltid ønsket meg barn, og barna er det viktigste i livet mitt. Tidspunktet de kom var også riktig (jeg var 34), bortsett fra at jeg gjerne skulle vært en skikkelig sprek bestemor når den tiden kommer. Jeg skal begynne å trene! Så utrolig mye glede og kos - men det er tøft med alle bekymringene som følger med, f.eks rundt fremtiden. Det er den største haken ved å ha barn.

[Kreps-77]

For meg har barn alltid vært et høyt ønske, og er det opp til meg blir det etter hvert flere - enten biologiske eller fosterhjemsbarn.
Når det gjelder min mann har jeg vært et lite halvår uten ham, og da sier det seg vel selv at jeg ikke vil være uten ham, siden vi fant tilbake så raskt.

Men akkurat kl 22 i kveld, da hadde jeg glatt gitt bort 4- og 6åringen.
Nå som de sover er de tilbake i varmen.

[Røverdatter]

Jeg fikk barn da jeg var 25 og ville aldri valgt bort den delen av livet mitt. Men jeg ville kanskje hatt dem litt tidligere og tettere om jeg kunne velge igjen. Også ville jeg utdannet meg til noe helt annet enn nå, for det føles veldig ofte som skivebom å drive med det jeg gjør. Det gir meg veldig lite utvoer en sikker økonomi og noe å fylle dagen med. Likevel må jeg si at jeg alt i alt lever det livet jeg ønsker å leve, og det sier jeg i en tid da jeg stort sett har et kraftig søvnunderskudd og et skrikende behov for egentid som aldri blir tilfredsstillet, så da må det vel være sant.

[ItsOnlyMe]

Jeg ville ikke byttet bort barna mine, elsker dem selvf over alt på denne jord! Men jeg hadde gladelig byttet bort den biologiske faren deres...Han hadde jeg ikke valgt igjen! Og kommer aldri til å gjøre det heller... Og jeg skulle ønske meg 18år tilbake i tid...og valgt annereldes ja. Angående veldig, veldig mye...

[safran]

Jeg hadde ikke valgt annerledes mht mann og barn.

[Lykken]

Jeg ville ikke byttet ut barn og mann, men jeg ville gjort mye annerledes før jeg fikk barn og også utsatt første barn noen år til. Jeg var nesten 28 år når jeg fikk han. Jeg ville ha tatt utdannelse, innenfor noe helt annet enn det jeg har jobbet med og jeg ville ha reist masse, masse.

[løve70]

Det jeg kunne tenkt meg å ha gjort anderledes går på utdannelse og jobb, ikke mann og barn. Det eneste jeg kunne tenkt meg var at LøveMannen og jeg hadde hatt litt mer tid alene sammen før vi fikk LilleVenn. Hadde aldri trodd jeg skulle bli gravid så fort...

[kie]

Vanskelig å si, men jeg tror jeg ville ha valgt å ikke ha det så travelt med mann og barn. Jeg kunne hatt godt av noen single og barnløse år som student på universitetet.

[Sure Eplet]

Jeg ville ikke byttet bort barna. Ikke mannen heller, egentlig. Men av og til hører jeg Depresjonen snakke, og da lurer jeg på om ikke DE hadde vært litt lykkeligere og fått bedre muligheter i livet uten meg jeg føler meg liksom ikke helt verdig å ha fått denne gaven i livet, og selv om jeg jobber og jobber med meg selv for å være det mennesket og den forelderen jeg VIL at ungene mine skal ha ... så føler jeg ... nei, æsj. Fornuften sier kulere ting enn depresjonen. Jeg er god nok.

[Fadese]

Interessant tanke, Katta. I det siste har jeg tenkt på det fra den andre siden, nemlig. Det aller meste - egentlig alt - tilsier at vi ikke skal ha flere barn. Det ville krevd endringer i huset, økonomien vår er ikke mer enn grei nok, huset står alltid på hodet, jeg studerer i tillegg til jobb, mannen driver med spesialisering som vil kreve en del framover, mannen har helsemessige utfordringer (smerteproblematikk og noe redusert fysisk kapasitet), vi føler stadig at vi allerede strever for å holde hodet over vannet (i alle fall i perioder), mannen min ønsker ikke flere barn og han er mer eller mindre avhengig av medisiner han må kutte ut i flere måneder før prøving. Kort sagt: Det er helt uaktuelt. Men tidvis dukker likevel tanken på tredjemann/-dame opp. Ikke som et sterkt ønske, egentlig, men mer hypotetisk. Før jeg fikk Knerten slet jeg med dårlig samvittig overfor ham. Jeg lot meg ikke overbevise helt om at jeg kunne bli like glad i ham som jeg var i Lillemor. Så kom han, og det tok veldig kort tid før jeg var hodestups forelsket. Og det er jeg fortsatt, for helt objektivt sett, så er han den beste gutten i hele verden.
Og hvor latterlig det enn er, så dukker av og til tanken om at jeg muligens kunne ha utvidet flokken til tre. Få enda en skjønning å elske like høyt som jeg elsker de to jeg har. Tre. Og så trer deler av fornuften inn og minner meg på alle praktiske utfordringer, søvnmangel, vanskene med å finne barnepass til tre etc., mens deler trumfer alle disse argumentene med at jeg uansett vil synes det er verdt det.

Men fortsatt, det er altså uaktuelt. Og jeg lever fint med det.

[Anne C]

Vi fikk barn når vi hadde vært sammen i 13 år, jeg er utrolig glad for de årene vi hadde alene.

[Pebbles]

Det er jo ikke sånn at det å måtte strekke seg, ha ansvar og ekstra oppgaver er det samme som fravær av lykke. Av og til er jeg så sliten at jeg har lyst til å gråte når jeg kommer hjem fra jobb og hele ettermiddagen er fyllt av arbeidsoppgaver hjemme. Det betyr ikke at jeg ville vært lykkeligere i en mindre utfordrende jobb og et hjem med bare meg i. Tvert i mot.

Jeg vil ha et yrke som krever noe av meg - og som gir mangfoldig igjen. På samme vis er det med mann og barn - et liv hvor jeg kunne mesket meg i kun egne behov høres aldri forlokkende ut. Jeg vil leve livet mitt i en familie med en livspartner og barn som byr på utfordringer, vekst og glede. Det er veldig, veldig meningsfyllt.

[Candy Darling]

Vi hadde en høyst reell vurdering på OM vi skulle ha barn, og i mørkere stunder har vi også fundert på om vi egentlig egner oss så godt som foreldre. Så går det seg til igjen.

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde vært lykkeligere som barnløs. Faktisk så mistenker jeg at jeg hadde vært ganske utålelig, egoistisk og snobbete.