Tre år og dypt fortvilet (A-magasinet. Juul)

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Nettopp det synes jeg er en av Jesper Juuls svakheter; at han svarer for bastant i situasjoner der bakgrunnen sannsynligvis er mye mer nyansert enn det som fremkommer i teksten. Han bør ihvertfall kunne ta litt forbehold.

Det er jeg helt enig i, selv om JJ har veldig mye bra også.

[m|nken]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Der er jeg faktisk litt uenig. Det som er spesielt med JJ er jo at han skyver de aller fleste problemer over fra barna til foreldrene. Jeg ønsker ikke å opphøye noen til guru, minst av alle JJ. Men han går lenger enn de fleste når han snakker om å se barna for det de er.

Men det er så klart krevende å ta av seg de godt tilvente foreldrebrillene.

Hvem sammenligner du Jesper Juul med når det gjelder barnesyn og anerkjennelse? Altså, hvilke andre bøker har du lest? Dette ble litt klønete formulert, men det hadde vært interessant og vite. Slike nyanser kommer ofte kanskje av hva man har lest tidligere, og ikke hvor "godt" forfatteren skriver?

[tink]

Må vel først innrømme at jeg ikke har lest så veldig mye om barneoppdragelse. Ihvertfall ikke sånn pløyd gjennom hele bøker av verken Jesper Juul eller andre.

Det jeg kan har jeg lest og plukket fra fora som dette og NM, samt artikler i aviser og foreldre & barn. Mitt inntrykk er som du er inne på at mange snakker om å se barna og være på deres sted. Men likevel, virker det som om JJ går lenger enn de fleste når det gjelder å Se barna for det de er, uten å kompromisse med hva som kanskje virker best for foreldrene.

Det er jo sant at det ikke er til det beste for en ny familie at far forsvinner i flere måneder av gangen. Men som andre er inne på så varierer følelsen av valgfrihet sterkt.

Men som jeg nevner i første innlegget (og lenger oppe her) - så har jeg til gode å virkelig lese lengre tekster/bøker av både han og andre.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Men likevel, virker det som om JJ går lenger enn de fleste når det gjelder å Se barna for det de er, uten å kompromisse med hva som kanskje virker best for foreldrene.

Det er dette som gjør at JJ skiller seg ut fra andre foreldreveiledere, det mener jeg også.

Jeg synes Juul har en dybde mange andre mangler.
Han skiller ikke i så stor grad mellom "barn" og "voksne" som mange andre - han snakker om "mennesker" og har klokhet jeg ikke ser maken til hos andre.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Han skiller ikke i så stor grad mellom "barn" og "voksne" som mange andre - han snakker om "mennesker" og har klokhet jeg ikke ser maken til hos andre.

Akkurat det du nevner her er det jeg misliker mest hos JJ. Han setter ingen skille mellom barn og voksne og bruker mange uttrykk, meninger og teorier fra psykologien. Dessverre er det absolutt ikke sikkert at disse teoriene stemmer for barn. Barn har ikke samme kognetive nivå som voksne, de evner ikke eller har erfaring til det samme som voksne. Dette er det som er ankepunket mitt mot de som innsisterer på at barn skal behandles på samme måten som voksne. De er ikke voksne, i ytterste konsekvens mener jeg det er veldig skadelig for barn å bli behandlet som om de var voksne. Ikke i alle tilfeller selvfølgelig. Barn tar ikke skade av å spise samme mat som voksne, bli behandlet med samme respekt som voksne eller snakket til med et voksent språk.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Akkurat det du nevner her er det jeg misliker mest hos JJ. Han setter ingen skille mellom barn og voksne og bruker mange uttrykk, meninger og teorier fra psykologien. Dessverre er det absolutt ikke sikkert at disse teoriene stemmer for barn. Barn har ikke samme kognetive nivå som voksne, de evner ikke eller har erfaring til det samme som voksne. Dette er det som er ankepunket mitt mot de som innsisterer på at barn skal behandles på samme måten som voksne. De er ikke voksne, i ytterste konsekvens mener jeg det er veldig skadelig for barn å bli behandlet som om de var voksne. Ikke i alle tilfeller selvfølgelig. Barn tar ikke skade av å spise samme mat som voksne, bli behandlet med samme respekt som voksne eller snakket til med et voksent språk.

SÅ enig!!

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Akkurat det du nevner her er det jeg misliker mest hos JJ. Han setter ingen skille mellom barn og voksne og bruker mange uttrykk, meninger og teorier fra psykologien. Dessverre er det absolutt ikke sikkert at disse teoriene stemmer for barn. Barn har ikke samme kognetive nivå som voksne, de evner ikke eller har erfaring til det samme som voksne. Dette er det som er ankepunket mitt mot de som innsisterer på at barn skal behandles på samme måten som voksne. De er ikke voksne, i ytterste konsekvens mener jeg det er veldig skadelig for barn å bli behandlet som om de var voksne. Ikke i alle tilfeller selvfølgelig. Barn tar ikke skade av å spise samme mat som voksne, bli behandlet med samme respekt som voksne eller snakket til med et voksent språk.

Med så få ord jeg brukte, skjønner jeg at det kunne misforstås.

Selvfølgelig er ikke barn og voksne på likt kognitivt nivå ( det mener da ikke Juul heller?).
Jeg har aldri lest noe sted at Juul sier barn skal behandles som voksne - i den forstand at de skal få full frihet, velge alt selv, stilles til ansvar for handlingene sine på en voksen måte etc.
Men du tenkte kanskje på noe annet?

Det jeg forsøkte å si, er at han har som utgangspunkt at barn er hele mennesker fra den dagen de er født. De er ikke av en annen rase enn oss voksne, og de har et ferdig sett med sosiale ferdigheter i dvale, og trenger dermed ikke oppdras i tradisjonell forstand. Han mener at i tradisjonell oppdragelse (husarrest,skammekrok (time-out...),"spis opp all maten på tallerkenen!") ligger det mye krenkelse.
Han tar høyde for at barn skal møtes med akkurat like mye respekt og forståelse som voksne. Og at når barn slår seg vrange, så er det ikke barnet som er vrangt og full av vond vilje - men det voksne som ikke har klart å komme barnet i møte på den måten det trenger.

Særlig det siste er det mange som reagerer på.
Jeg elsker det, og tror det er helt riktig.
Her i huset går også barna i vranglås støtt og stadig. Jeg blir oppgitt, og jeg kan gjerne gå i fella å bli streng og ty til formaninger. Men heldigvis har barna mine nok selvrespekt til å gå enda mer i vranglås om jeg tar fram "streng mor" taktikken. Og jeg går ofte i meg selv og anstrenger meg for å ikke bruke hastverksmetoder i samspillet med mine barn. Det er spesielt vanskelig i "dårlig tid" situasjoner synes jeg.
Jeg er evig taknemlig for Juuls tanker. De stemmer veldig bra med mitt eget menneskesyn. Jeg vet at det er mitt ansvar at samarbeidet mellom meg og barna skal være bra, og jeg må stadig strekke meg i min innsikt overfor barna for å klare dette.

Jeg vet at Juul ikke er den ensete flinke pedagogen, og at det er mange som har mye å by på. Respekt for barn står selvfølgelig i høysetet hos de fleste av dem. Men Juul strekker foreldrene et ekstra stykke.
Vi har godt av å bli strukket litt.
De først årene av et barns liv formes mønstre de ( om de ikke aktivt selv endrer dem i voksen alder) lever resten av livet etter. For et ansvar!

Man skal stille store krav til seg selv dom forelder, synes jeg. Og man trenger ikke gå i frø om mn innser at man har gjort noe galt tidligere - skam og skyld fører aldri noe godt med seg.
Men man skal våge å gå i seg selv, og virkelig vite at man aldri sitter på fasiten. Og at man alltid har rom for å utvikle seg enda mer som forelder.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Det jeg forsøkte å si, er at han har som utgangspunkt at barn er hele mennesker fra den dagen de er født. De er ikke av en annen rase enn oss voksne, og de har et ferdig sett med sosiale ferdigheter i dvale, og trenger dermed ikke oppdras i tradisjonell forstand.

Det er akkurat dette jeg mener er feil. Barn er like mye verd som voksne, men de er ikke voksne. Jeg vil spesielt påpeke dette med kognitive ferdigheter fordi måten man tenker på gjør at måten man opplever verden på blir anderledes.

Jeg liker å ta dette med magisk tenkning som et eksempel på hva kognitive ferdigheter har å si for opplevelsen man har av verden. Magisk tenkning innebærer at mange barn tror at de kan få ting til å skje bare ved å tenke på dem, eller at ting som logisk sett ikke har en sammenheng har det. (Feks Det går bra på matteprøven, hvis jeg ikke trakker på strekene på fortauet på vei til skolen)

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Og at når barn slår seg vrange, så er det ikke barnet som er vrangt og full av vond vilje - men det voksne som ikke har klart å komme barnet i møte på den måten det trenger.

Jeg tror ikke dette heller stemmer. Selvfølgelig er ikke barn vrange og fulle av vond vilje (og det er ikke voksne heller. Selv ikke mordere og voltektsforbrytere). Det at de er vrange er en reaksjon på opplevelser, og av og til kunne de voksne ha forhindret dette med å komme barnet i møte og av og til kunne de ikke ha forhindret det.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg tror ikke dette heller stemmer. Selvfølgelig er ikke barn vrange og fulle av vond vilje (og det er ikke voksne heller. Selv ikke mordere og voltektsforbrytere). Det at de er vrange er en reaksjon på opplevelser, og av og til kunne de voksne ha forhindret dette med å komme barnet i møte og av og til kunne de ikke ha forhindret det.

Jeg driver og leser Juul om dagen, og tolker det slik at når det blir et problem at barna er "umulige" og "slemme" og "vrange" - så er dette gjerne et symptom på noe annet. At vi voksne i slike situasjoner gjerne er med på å gjøre problemet større, ved å bruke såkalt tradisjonell oppdragelse. Jeg tolker ikke Juul slik at han mener at barn aldri kan gjøre noe som helst av ondsinnet vilje.

[Irma]

Jeg har lyst til å legge til at jeg synes Juul-debatten er spennende. Jeg synes hans klare oppfordring til å gå i seg selv når man møter det man tradisjonelt kaller "uønsket adferd" er interessant.

Som sosionom har jeg gått mange runder med meg selv. Da jeg var nyutdannet var jeg stadig irritert over "håpløse" brukere/klienter, som var sinte, kranglete, løy osv osv. Jeg ble fryktelig sliten av dette. Først når jeg fikk veiledning og begynte å gå inn i meg selv så jeg at dette faktisk dreide seg om meg også. At jeg faktisk kunne gjøre noe for å bedre kommunikasjonen. Etter ganske mye trening klarer jeg å se at en løgn ikke nødvendigvis er ondsinnet, men at det ligger andre årsaker bak. At sinne kan være et tegn på redsel og hjelpesløshet. At jeg kan unngå "krangling" og aggresjon ved å gå inn i meg selv, og min ordbruk og holdninger. Jeg synes jeg får flere positive tilbakemeldinger fra brukere nå, og at kommunikasjon- og endringsarbeidet flyter bedre. Jeg blir ikke så sliten som før.

Dette var kanskje litt på siden av diskusjonen, men bare tankespinn rundt verdien av å tolke utbrudd og følelser, det å gå inn i seg selv - og se hva en selv faktisk kan endre på for å bidra mer positivt.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Det er akkurat dette jeg mener er feil. Barn er like mye verd som voksne, men de er ikke voksne. Jeg vil spesielt påpeke dette med kognitive ferdigheter fordi måten man tenker på gjør at måten man opplever verden på blir anderledes.

.

Men... Jeg sier jo akkurat det du sier her...
Jeg ser ingen uenighet mellom deg og meg og Jesper Juull når det gjelder dette. Alle vet at barns kognitive ferdigheter ikke er som voksnes.

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg har lyst til å legge til at jeg synes Juul-debatten er spennende. Jeg synes hans klare oppfordring til å gå i seg selv når man møter det man tradisjonelt kaller "uønsket adferd" er interessant.

Ja, det er mitt synspunkt også.

[Tartex]

Juul er ikke utdannet psykolog, er han det? Han er kanskje pedagog med nogo attåt? Det står i hvert fall ikke noe om cand. psych. på omslaget av de bøkene hans som jeg har i hylla. Og hva "familieterapeut" egentlig betyr er jo litt vanskelig å få grepet om, for terapeut er ingen beskyttet tittel. Ikke at det er noe krav om å være psykolog, men hans faglige ballast er vel kanskje litt annerledes enn mange andres? Kanskje bidrar det mye til at han inntar et ståsted som ikke så mange andre har?

Moren min er forøvrig klinisk psykolog og hun synes "Ditt kompetente barn" gir et veldig godt sammendrag av synet på barn og behandlingen av barn de siste 30 årene. Hun følte selv at han problematiserte de riktige tingene og nikket svært ivrig da han slaktet adferdsterapien som "oppdragelsesmetode" overfor barn.