Er de beste filmene dype?

[Nabbe]

Jeg er en enkel sjel, uten så mye utdanning, så for meg er filmer ren underholdning. Jeg er white trash, tror jeg.

Neida, jeg ser jo filmer med en dypere mening, men kan like en heftig komedie like godt som Blood Diamonds eller hva det måtte være. Jeg elsker feks stålbørste-scenen i "Sensless"...

[Karamell]

Jeg liker filmer som underholder meg - på ett eller flere plan.
Jeg liker nok best romantiske komedier, tiltross for høyere utdannelse

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg elsker filmer av typen Snatch, Lock Stock, Desperado, Zorro osv. Ingen dypere mening der, bare renspikka god underholdning.

Jepp. Men samtidig ser jeg gjerne filmer som krever litt mer tankevirksomhet, og det er nok de jeg husker best sånn i ettertid. (Selv om jeg ikke kommer på en eneste tittel nå. )

[Candy Darling]

Dette har jeg fundert ganske mye på. Uten at det nødvendigvis kommer noe dypt fra meg nå. Det gjelder jo akkurat det samme for bøker, musikk, bilder, foto - all slags kunst, egentlig, i ordets videste forstand.

Det nærmeste jeg kommer for å beskrive filmer (aka bøker, kunst osv) jeg virkelig liker, er resonnans. Det slår en eller annen streng i meg som er vanskelig å definere.

Ta LIT, da. Som Toffen og Skilpadda synes jeg den er hysterisk morsom. Bill Murray i den lave dusjen, i whiskey-reklamen - absurde situasjoner som blir morsomme fordi BM holder seg så utrolig uttrykksløs, og du bare aner hvor fremmedgjort han føler seg av det hele. Det slår en streng i meg, jeg kjenner igjen hvor fremmedgjort jeg kan føle meg i tilsvarende (men helt annerledes) situasjoner (jeg har aldri vært i reklamefilm i Japan, altså). Det er stemningen som treffer meg. Ensomheten til Scarlett på et ensomt hotellrom i et ensomt forhold, konen til Bill som sender faks på faks med uinteressante fargeprøver uten å ense at han knapt nok har lyst til å bo med henne, langt mindre bry seg om hvordan det ser ut der. Jeg kjenner det igjen, jeg kan plukke frem følelsen nå, lenge etterpå. Derfor liker jeg den godt.

Det har ikke noe særlig med dyphet å gjøre, slik jeg ser det. Selv om jeg kanskje har analysert litt.

Som The Smiths sier:
Kill the DJ
Because the music that they constantly play
Says nothing to me about my life

[Nabbe]

Hva er LIT?

[Sitron]

Lost in translation.

[Candy Darling]

Unnskyld. Lost in Translation, den ble diskutert heftig i en annen tråd det forkortelsen ble innført.

[Skilpadda]

Veldig på linje med deg, Scarlettah. (Men det visste vi jo fra før.)

[Miss Norway]

Jeg er en enkel sjel. Derfor blir de dype filmene ofte litt for dype for meg. Jeg innrømmer glatt at mye føleri går rett over hodet på meg.

Men LiT var grei nok, men hysterisk morsom kan jeg ikke kalle den. Jeg trakk på smilebåndet, men for at jeg skal le høyt... vel, Bill Murray () er fantastisk, men tvekroket fikk han meg ikke. Og LiT engasjerte meg ikke NOK til at jeg ble sittende å finfilosofere og dermed få maksimalt ut av filmen.

Filmer som er lett tilgjengelige, men samtidig klarer å bergta, eventuelt overraske meg blir jeg imponert over. "Sixth sense" er vel min favoritt i så henseende. DEN frysnende følelsen satt jeg med lenge, den!

Og så elsker jeg britiske komedier a la Richard Curtis. But then, who doesn't? Som sagt, enkel sjel.