Kvinne, 50+

[Albertine]

Det er mange av oss her inne som har tippa femti og vel så det, og opplever at livet har forandret seg. Ungene har vokst seg til, kanskje til og med flytta ut. Overgangsalderen har meldt seg, eller er på trappene, den andre store hormonforandringen etter puberteten, den som ingen snakker om. Og når ungene er ute av redet, og du sitter der i sofaen og ser bort på din bedre halvdel og tenker; hva nå?

Er det noe du kunne ha tenkt deg å ha visst mer om i denne fasen? Jeg har googla og prøvd å finne bøker som omhandler tiden etter femti, men finner fint lite. Ok, jeg finner bøker som sier noe om overgangsalderen og hva man kan forvente, men jeg etterlyser litteratur om livet etter femti, når man plutselig ser at alle barna har fløyet redet og man sitter igjen med et liv man egentlig ikke kjenner igjen. Der all tid har gått med til jobb og AS Familien, og når alle er borte så er livet plutselig ugjenkjennelig. Der noen faktisk fylles av skrekk ved tanken på at det er så mange år igjen av livet, uten noe å fylle det med.

Hva tenker du?

[Millen]

Spennende tråd. Selv er jeg 51, ungene 17,12og 10 så har nok hjemmeboende barn en stund til.
Har lest litt om det, er det ikke da foreldre får seg hund? :

[frukt]

Jeg er ikke helt der enda, men jeg kom over en bok som kanskje kan være interessant.
https://bokshop.no/products/50-under...d91f986b356fa1

[Milfrid]

Akkurat rundet 50, et barn har flyttet ut og nr to blir 18 på mandag. Selv har jeg nettopp blitt samboer etter 11 år som herskerinne i egen borg. Med en mann som har en 10-åring 40% av tiden. Så her blir vi ikke barnløse på en stund gitt. Akkurat det var en strek i regningen, strengt tatt. Men hva ofrer man ikke for kjærleiken.

Vi får sånn sett best of both worlds, med annen hver helg uten barn og annen hver med. Og siden i det store perspektivet er ferske kjærester så har vi ikke den angsten med «hva når vi ikke har ungene å vie livet vårt på», som jeg hører en del andre tenker på.

[Nextlife]

Jeg har ikke lest noe om dette, men føler at utviklingen er adekvat.
Jeg har vokst opp i en Matrialkalsk familie, og har lært og forstått hva livet byr på etter 50 av damene i La Familia.
Nesten alle kvinnene i min familie har vært yrkesaktive, noen i stillinger høyt opp i organisasjonen sin, andre i typiske kvinneyrker.
Jeg har fått sett og lært hvordan kvinner må finne balanse imellom jobb og familie, og det å ta ansvar for både yngre og eldre i familien.
Vi har snakket høyt om kvinnehelse, fra første mens via klimakteriet til livet etter.
Jeg opplever mitt liv etter 50 fullstendig som det jeg er opplært til at det skal være.

[Musemus]

Jeg er langtfra 50, men googla nettopp Eli Kari Gjengedal fordi vi gjetta på alderen hennes - og da kom det opp at hun har skrevet en bok om overgangsalderen.

[løve70]

Jeg kjente plutselig på det igår når arvingen snakket om muligheten for å ta med seg hesten og studere i Oslo. Da hadde det jamen blitt tomt og jeg måtte så absolutt ha funnet noe annet og brukt fritiden min på.

[Pelen]

Når jeg ble 50 fikk jeg en bok som heter «Vi måste prata om 50». Har ikke lest den, men burde sikkert.

Jeg ser dog masse muligheter. Mer tid med mannen, mer hyttekontor, mer ferie utenom skoleferier, stort sett alltid hundevakt (ettersom Herremannen ikke blir med så mye på ferie). Men selvsagt kommer jeg å savne å ha ham boende hjemme.

Jeg har vært i overgangsalderen i nesten 10 år så den har jeg (normalt sett) ganske Gid kontroll på.

[Anne C]

Jeg blir 52 i år, begge gutta på 21 og 17 bor hjemme, og vi har en hund. Til høsten begynner jeg på master, fire år på deltid. Det gleder jeg meg veldig til. Jeg gleder meg også til å kunne gjøre ting med mannen når vi vil, uten å være redd for en 17 åring som er er hjemme alene.

Jeg tror jeg og mannen kommer til å få det helt fint når begge gutta har flyttet ut, selv om det blir rart og tomt. Vi trives godt i hverandres selskap og jeg håper det at vi hadde 13 år bare oss to før vi fikk barn gjør at vi er greit rustet til å bli "alene" igjen.

Når det gjelder kroppen og alt som følger med der så synes jeg det er mye som er rart å kjenne på. Jeg er ikke strålende fornøyd med at hodet mitt som føles litt som maks 35 år, ikke er helt på kroppen som helt klart IKKE er 35 år lenger.

[Nextlife]

Jeg var forresten ung mamma, og mine barn flytta ut lenge før jeg ble 50, så jeg og mannen har levd alene hjemme i mange år.
Jeg ble mormor da jeg var 42 år, noe som helt klart har vært utrolig flott, å bli bestemor som så ung og med et godt overskudd, men samtidig et eget travelt liv som har gjort at jeg ikke er fulltidsmormor.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Nextlife, her.

Jeg ble mormor da jeg var 42 år, noe som helt klart har vært utrolig flott, å bli bestemor som så ung og med et godt overskudd, men samtidig et eget travelt liv som har gjort at jeg ikke er fulltidsmormor.

Jeg er så redd for at jeg blir en dårlig bestemor. Jeg synes ikke det er noe moro med små barn, trivdes aldri med det som mamma heller egentlig. Men jeg blir kanskje klar når det en gang kommer.

[Lavender]

Snart 53 år, barna 15 og 16. så det er nok litt å følge opp ennå. Har knapt merket overgangsalder, er i god form, har god råd, prøver å få mannen med på padel eller golf, noen hobbyer må det være bortsett fra hage og vedlikehold av hus. Når er det innafor å la tenåringer være hjemme alene i sentrale strøk? Har så mye jeg vil se og gjøre som jentene ikke er interesserte i.

[Wix]

Jeg er bare 43, men har tenkt en del på dette i det siste. Barna er 15 og 16 de siste årene har det blitt mer fritid på meg. Jeg har fyllt den med å jobbe enda mer. Jobber ca 130% kanskje. Er glad i jobben min, og fikk et lederoppdrag som jeg ikke ønsket meg men jeg tenkte jeg skulle gjøre mitt beste med. Men så fikk jeg trøbbel med søvn og mye hodepine. Gikk til lege og fant ut at blodtrykket var alt for høyt. Det har økt siste året, samtidig med det nye lederoppdraget. Så jeg har lært at jeg kan ikke fylle tiden med bare jobb.

Er litt i tenkeboksen på hva jeg da skal gjøre.

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Jeg er så redd for at jeg blir en dårlig bestemor. Jeg synes ikke det er noe moro med små barn, trivdes aldri med det som mamma heller egentlig. Men jeg blir kanskje klar når det en gang kommer.

Man blir den aller beste bestemoren man kan. Jeg likte godt å passe og kose da de var babyer og småbarn, men elsker, og har utrolig god kontakt med de nå, de er 8 og 11 år. Selvstendige, fine mennesker man kan ha en direkte relasjon med.

[GinaK]

Jeg er 53, gutta er 21 og snart 18. Synes det er rart at de plutselig er store.
Vi har alltid hatt barn i huset.
Da jeg traff mannen var stedatter 9år. Hun var her halve uka så jeg ble kastet rett inn i barnefamilien. Det var alltid masse barn her og når vi fikk gutta fortsatte det med åpent hus.
Stedatter fikk barn tidlig og eldste barnebarn til mannen er snart 10år. De har to til på 4 og 2 år.

Vi prøvde oss på aleneferie i 2019 og så ble svigerfar dement med masse surr og svigermor kom fort etter. Min mor ble også svært syk så vi har brukt masse tid på de eldste de siste 4 årene. Så sånnsett har vi ikke merket noe kjedelige stunder.

[Floksa]

Jeg har en ganske lang liste over ting jeg skal gjøre når unga er store. Yngste er 12 og jeg er 46. Overgangsalderen har gjort sitt inntog for lenge siden.
Svigermor er gammel men henne skylder jeg ikke så mye som et kaffebesøk så akkurat det skal hjemmesykepleien få ta seg av.
Jeg skal endelig få tid til å drive med hest, strikke, dyrke enda mer grønnsaker og ha an haug med unyttige dyr som ungene må passe mens jeg og mannen kjører Norge på langs via grusveier. Jeg har planen klar der altså!!

[Karamell]

Hm, ja jeg blir 49 i år og guttene er straks 18 og 21 og begge er hjemmeboende.
Jeg jobber nok litt lite, men samtidig har jeg et innhold i fridagene som jeg liker Jeg er jo delvis ufør av en grunn, men jeg tror nok det kommer til å bli tomt her uten guttene.
Foreldrene våre blir jo eldre, så kanskje jeg må reise mer hjem, slik min mor reiste mye til oss da guttene var små. Litt spent på den tiden som kommer da, må si det ja.

[Charlie]

Tenker det er en mulighet for å gjøre noen nye ting, lære noe nytt eller engasjere seg i en organisasjon eller annet. Det er også noe å tenke på å skape seg noen nettverk for årene som kommer, om man ikke har det allerede. Eventuelt nettverk som er «dine», hvis nettverkene man har bare består av par. (I omgangskretser hvor enslige ikke er «innenfor» kan det være lurt, men ellers også.) Tror det med gode nettverk bare blir viktigere med tanke på å planlegge seniorår. Ha noen interesser, ha noen møteplasser hvor man blir savnet om man ikke kommer.

[Fersken]

Jeg tenker det er viktig å ha annet enn AS Familen og jobb også mens ungene bor hjemme. Da blir det ikke så tomt når ungene flyttet ut. Kommer ikke til å sitte å vente på barnebarn, er de like treige som jeg var så kommer jeg sannsynligvis til å vente lenge.

Jeg fyller 50 år og har minst 20 år igjen i arbeidslivet.

[Retz]

Jeg har ikke opplevd at det har vært noe vesentlig skille ved 50 år, overgangsalder eller andre "milepæler" i livet. Mine hormoner har behandlet meg pent, så jeg har ikke hatt nevneverdige hormonelle plager ifm overgangsalder, graviditet, barsel eller - etter hva jeg kan huske - pubertet. Av den grunn har jeg heller aldri hatt behov for å søke informasjon om dette temaet. Og vet følgelig svært lite om det.

Jeg ble mormor som 36-åring, og da jeg fylte 50 hadde jeg fremdeles en ung tenåring boende hjemme. Da hun etter noen år kjente på selvstendighetstrangen, flyttet hun på hybel i hjembyen mens hun tok et friår for å jobbe og finne ut av framtidig yrkesvalg. Flyttet hjem igjen første studieår, for så å flytte sammen med kjæreste etterhvert. På den måten ble det en gradvis overgang til det å være uten barn.

Barna har vært, og er, det viktigste i livet mitt, men livet har aldri dreiet seg utelukkende om dem. Jeg har inntil for et par år siden hatt full jobb, - nå jobber jeg 50% - mange interesser og selv etter at sistemann flyttet ut for mange år siden, så opplever jeg fremdeles at døgnet ikke har nok timer og at feriene aldri er lange nok. De to minste barnebarna er 4.5 og 2.5 år, og jeg trør til når jeg har anledning til å passe dem. Men bare én om gangen. Det blir litt for heftig med begge to pluss hunden, gammelhjernen har tross alt sine begrensninger. Og tidvis også kroppen med sine gikt-issues.

Det er som sagt ikke vanskelig å få dagene til å gå. Jeg har hund som krever daglige turer, og i sommerhalvåret går vi en del i fjellet. Vi løper 3-4 ganger i uka, jeg strikker, lyttet til lydbok og så blir det mye samvær med familien. Og reiser, da. I år fyller jeg 70, og da er et par av gavene tur til Italia og trening- og løpeferie på Gran Canaria. Og så var jeg nylig i London og løp rundt omkring på egnehånd. Kommer også til å slutte i ordinær stilling pga reglene til KLP når det gjelder utbetaling av pensjon. For ikke å tape for mye framtidig pensjon, så må jeg gå over til å jobbe på kontrakt for pensjonistlønn. Så samme jobb, men ned i lønn.

Kom plutselig på at det var et markert skille ved 50-årsfeiringen. Det var da jeg sa takk og farvel til alkohol etter litt for mange Kilkennys. Og påfølgende fyllesyke. Jeg bestemte at nok er nok, og i og med at jeg alltid har tålt lite alkohol når det kommer til ettervirkninger, så fant jeg ut at livet er for kort til å sløses bort på selvvalgte dårlige dager. Etter det har det bare blitt smånipp til diverse likører.

30, 40, 50; jeg har aldri hatt noen opplevelse av å føle at jeg står på et bestemt alderstrinn. Disse "å føle seg som er 20-åring" eller hvilken som helst alder egentlig, er ikke noe jeg kan relatere til. Derimot kan jeg føle meg opplagt, sliten, sprek osv. uten at det er direkte aldersbetinget.