Det må jo være noe med mor

[Mani]

Denne kom som en følge av Madam mims tråd inne på gravidforumet. For hva er det med mor?
Min mor har pleiet meg godt og elsket meg høyt. Men jeg har ikke noe nært forhold til henne i dag. Hun er veldig snill, men det er allikevel ingen som irriterer meg mer eller som gir meg svartere samvittighet. Jeg klarer bare ikke å kommunisere med henne, det synes som om jeg får dårlig sammvittighet uansett. Det er i grunnen ganske håpløst.
Jeg skulle nok ønske jeg hadde et nært og varmt forhold til henne, mange av dere har sikkert det, men det tviler jeg på om jeg noengang vil få.

Jeg har tre døtre selv, hva kan jeg gjøre for å unngå å havne i samme situasjon med dem. Dere som opplever mor som en nær og god støttespiller i voksen alder, hva er hemmeligheten? Hva setter dere mest pris på ved deres egen mor?
Jeg har veldig menge tanker rundt dette temaet selv, men vil gjerne høre hva dere tror også.

[Nooria]

Jeg kunne skrevet innlegget selv og er veldig spent på svarene som kommer.

[Esme]

Vel, jeg tenker at jeg skal gjøre mitt aller beste for å la være å indusere dårlig samvittighet.

Det gjør jeg best tror jeg ved å ikke komme med tomme fraser som «Jeg vil jo helst at du skal være lykkelig» når man faktisk ikke klarer å innse at det som er rett for en selv, ikke nødvendigvis er rett for barnet sitt.

I tilegg så tror jeg man skal la være å la være å påføre sine egne håp på barnet. I det hele tatt komme med hint og insinuasjoner om at man skulle ønske at barnet var et annet enn hva det faktisk er.

Og aldri lese høyt fra Khalil Gibrans Profeten. Jeg er møkklei alle disse damene som leser undrende høyt dette om at ingen eier barna, de er som en pil fra en buestreng eller hva det nå er, og så legger de fra seg boka og prøver å kontrollere barna så godt de klarer.

[Skilpadda]

Ut fra min egen erfaring vil jeg si at jeg tror det er viktig å gi hverandre rom. Ikke trenge seg på/invadere, ikke tro at andre (særlig barna) lever for å oppnå noe spesielt for oss, og å respektere dem som egne personer, høre på det de sier og ta det på alvor på samme grunnlag som det man ville forvente selv, som voksen. Sånn i tillegg til å ta det selvfølgelige ansvaret for å gi barna omsorg og hjelp, uten å tenke eller antyde at dette er noe de skal være takknemlige (og langt mindre ha dårlig samvittighet) for.

Og så tror jeg det å ha respekt for (og forvente respekt fra) partner og andre familiemedlemmer er viktig. Og å i det hele tatt leve sitt eget liv for seg selv og ta ansvar for sin egen lykke, for å ikke falle i den fellen at man tror barna skal gjøre en lykkelig.

[LilleRosin]

Jeg håper jeg evner å se ungene mine som egne individer, og ikke "bare" som barna mine. At jeg klarer å se hvem de er og hva de ønsker. Og at jeg behandler dem som voksne når de er blitt voksne (her en ting som irriterer meg med mamma - ber hun andre damer på 37 om å ta på seg lue?).

Men som mamma vil man jo alltid være i en særstilling. Jeg blir ikke kjent med ungene mine på lik linje med andre. Jeg skal oppdra dem, passe på dem. Gjøre valg for dem. Jeg aner at det ikke alltid vil være populært.

[Candy Darling]

Jeg har et nært og godt forhold til min mor, og det utviklet seg veldig etter at jeg selv fikk barn. Hun gir meg (fremdeles) støtte og trygghet, uten et snev av kritikk over måten jeg velger å gjøre ting på. I tillegg er hun genuint opptatt av meg og barnebarna på en ikke-invaderende, men ærlig måte.

Jeg er slett ikke sikker på om jeg klarer å gjøre det samme for mine barn, for jeg har en helt annen personlighet.

[Mani]

Jeg ser at dere deler mange av mine tanker rundt dette temaet. Det er jeg glad for.

[Røverdatter]

Jeg har et veldig godt forhold til moren min og jeg tror det er fordi jeg ikke lar henne være en primær omsorgsperson for meg lenger. Jeg har henne i en viss distanse fra mitt følelsesliv, forholdet mitt og ting som foregår i min indre familie. Jeg tror årsaken til at dette fungerer så bra som hos oss er fordi jeg ikke er spesielt nærtagende eller følsom, og at hun er veldig redd for å blande seg i ting hun ikke har noe med. Sistnevnte er hvordan hun er som person og ikke bare hvordan hun er overfor meg.

Vi tråkker rett og slett ikke hverandres bed, hvis man kan si det slik. Vi har et jevnbyrdig forhold og trives godt sammen. Jeg snakker med henne flere ganger i uken, reiser på turer med henne, shopping, kino osv. Hun alltid opp når det er noe og jeg stoler mer på henne (og pappa) enn på noen andre.

[Dali]

Interessant tema! Selv føler jeg at min mor og jeg bor på hver vår planet av og til. Det kan ha noe med utdannelses- og jobbsituasjon kanskje?

Det jeg vil gjøre annerledes er iallefall å alltid være interessert i hva mine barn holder på med, selv om jeg kanskje ikke skjønner bæret av hva de forteller (sånn rent faglig sett - ser for meg feks kombinasjonen fysikkprofessordatter og økonom-mor )

[Minerva]

Forholdet til mamma var helt annerledes og mye mer komplisert før jeg fikk barn. Mye av dette tror jeg var på grunn av min egen usikkerhet, min egen søken etter å finne "meg sjæl" og ikke bare være yngstedatteren som alltid har vært søt og grei. Det var mannen min som fikk meg til å "løsrive" meg fra mamma, jeg hadde aldri hatt det pubertetsoppgjøret med henne som min søster hadde. Han fikk meg til å se noen ting fra en annen synsvinkel, og da særlig det med å ha dårlig samvittighet for ting, som å "føle" at jeg måtte besøke dem, "føle" at vi måtte tilbringe så og så mye av ferien med dem. Han gav meg på en måte et spark bak til å bli ordentlig voksen.

Nå etter at jeg har fått barn har det bare blitt lettere og lettere å ha et godt forhold til mamma. Det kan nok ha noe med at jeg syns hun er en fantastisk flott bestemor for sønnen min. Hun gir virkelig mye av seg selv, uten at det innvanderer oss. Jeg er blitt mye flinkere til å sette grenser, vi respekterer hverandre mer enn vi gjorde tidligere. Det handler vel også om å sluke en kamel eller to inneimellom, for vi er veldig forskjellige som personer. Men jeg merker at hun sluker noen på meg, og da er det lettere å gjøre det samme med henne. Vet ikke hva hemmeligheten er, men vi har hatt noen runder for å si det sånn. Vi har fått blåst ut, og satt fingeren på sider hvor vi er forskjellige som mennesker. Da er det lettere å gå videre når vi vet hvor vi har hverandre.

Ellers syns jeg Scarlett sa det fint om hvordan jeg føler det.