Finansdepartementet har eksplodert!

Jeg tror søren ikke jeg vil kalle det ondskap engang jeg. Det er ikke det engang som gjør denne fyren spesiell. Det er redselen hans. Den totale mangelen på trygghet og ynkelige redselen hans - den gjør ham spesiell.

Han turte ikke stole på et eneste menneske. Han turte ikke eie empati eller respekt for noen og han så seg nødt til å prøve å endre seg selv til en gud i mangel av å tørre å være god nok som bare en litt klønete fyr.

Det er mange klønete fyrer der ute som får noen veldig fine liv. Denne her turte ikke ta sjansen, så han barrikaderte følelsene sine vekk, la ned tillit og kjærlighet som alternativer, sa til seg selv at den som ikke elsker er stor og tøff - kanskje så tøff at han kan bli Den Verste Noensinne? Også gikk han rundt og skjøt barn en time eller to på ei øy. Med det samme politiet kom så overga han seg.

Stakkars dust. Han visste ikke engang at det er en grunn til at vi ler overbærende av storkriminelle som lever av å stjele sukkertøy fra barn. Det er jo fordi de ikke er tøffe og smarte. De får ikke til noe. Dette er storforbryterens impotens altså. Fine bilder - joda. Men med et visst preg av en russisk damemagnet vi har ledd av før, ikke sant? Der han står og tøffer seg foran speilet sitt - "se så tøff jeg er i dykkerdrakt", "jeg er tøff i uniform", "jeg er tøff i pysjamas".

Vi ler ikke av han her - han skadet oss for hardt. Men redsel slik vi føler overfor Saddam, eller respekt slik vi føler for Stoltenberg, eller imponerthet slik vi tross alt føler for i det minste logistikken i nazistenes opplegg? Nei, vi føler ikke det for han her. Vi føler sjokk, deretter avsky og til slutt . Han greide å spre sorg over tapte liv. Han greide ikke å selge inn seg selv som hverken mesterhjernen til Toska eller tøffingen til Espen Lie. Han er bare en dust som skjøt barn. "Noen ganger så er han ingenting".