Øyafestivalen 2018

[Skilpadda]

Gårsdagen ble, innså jeg etter hvert, en dag med bare damer. Vi startet med Halie, som var virkelig imponerende! Så morsomt med disse kjempeunge jentene som ser akkurat like unge ut som de er, og som er sjarmerende klønete når de prater med publikum, men som er superdyktige og proffe så snart de setter i gang. Hun her gjetter jeg vi kommer til å høre mye til senere.

Så var vi på mesteparten av dystre Chelsea Wolfe, som jeg syntes var kult og hadde stilig lys/mørke/røyk-effekter. Og så ble det nesten komisk når hun pratet blidt og vennlig til publikum etter en skikkelig dommedagsdyster låt.

Deretter var det Charlotte Gainsbourg, som jeg liker veldig godt, men som dessverre led under å være på Amfiet med veldig mange veldig høylytte publikummere som ville skravle og drikke.

Og så var det dagens, ukens, årets høydepunkt, St. Vincent! Herregud så bra det var. Jeg sliter med å komme på en Øyakonsert som kan sammenlignes. Vi har sett henne noen ganger før, og hun har alltid vært strålende, men nå har hun virkelig tatt av. Neste gang håper jeg virkelig hun headliner en av dagene.

Vi var høye på St. Vincent og knapt halvhjertet interessert i Lykke Li; vi gav det en låt eller to fra utkanten av publikum, og det hørtes fint nok ut, men så bestemte vi oss for å prioritere en halvtime hjemme og en kopp kaffe, med tanke på at vi skulle på Øyanatt også. Så vi dro hjem og hvilte bena litt, og så strenet vi av gårde til Blå når det var slutt i Tøyenparken.

Der var det først Jenny Hval-prosjektet Lost Girls (som var henne og en fyr som het Håvard), og hun var kul og rar og veldig bra som alltid. Og så var det Kelly Lee Owens, med et skikkelig bra sett med elektronika som var mye mer DJ-dansete enn vi kanskje hadde forventet; veldig kult og høyt og stilig, men jeg ga meg halv to (tror hun skulle holde på til to?), og så gikk vi hjem. Vel verdt turen, men jeg var glad jeg hadde fått sitte litt hjemme i stedet for å stå og se på Lykke Li.

Men St. Vincent var valuta for pengene, for hele festivalbilletten, egentlig. I dag vet jeg ikke stort, bortsett fra Patti Smith. Mannen snakker om Sudan Archives, og jeg henger meg sikkert på ham uansett, siden jeg ikke har noen egne planer.