Hvor galskap er det å få hund?

[Niobe]

Det er ikke galskap, men det er utfordrende.

Da jeg var syk, så fikk jeg mannen min til å love meg hund, hvis jeg ble frisk nok til å ta meg av den. Jeg tror ingen av oss trodde det ville skje.

Vi, det vil si jeg, bestilte valp 2,5 uke etter hjertetransplantasjonen. Jeg var antagelig høy på medisiner. Og helt ute av stand til å tenke klart. Vi fikk hunden to måneder senere, og helt ærlig så var det beinhardt. Valp er som nyfødt baby, bare at du må skifte bleien ute. Dag og natt.

Men det går seg til, selv om pandemien kommer og føkker opp hele sosialiseringen. Og i ettertid aner jeg ikke hvordan hverken jeg eller vi skulle klart oss uten hunden. Uten valpen, så er jeg ganske sikker på at minsten hadde gått på en alvorlig smell våren 2020. Han trengte så sårt en opptur, og pandemi er IKKE det. Og rehabilitering er hardt, så det hjelper å motiveres av at hunden må luftes, og setter så uendelig stor pris på det. Og hva skulle jeg gjort i x-antall koronaeksiler, uten hunden?! På randen av depresjon og ufunksjon, så får hunden meg opp og ut om morgenen. Det er gull verd. Mer enn gull. Han er en dust, han bjeffer alt for mye, men han er samtidig ofte den viktigste faktoren for god stemning i heimen. Vi ler mye sammen, fordi hunden er morsom og rar.

Mannen min har aldri ønsket seg hund, men han er 100% deltakende. Og langt mer glad i hunden enn han liker å innrømme. Jeg flirer litt når jeg kommer inn i stua, og han sitter med hunden i armkroken. Jeg ler også enda av den gangen han kjeftet på meg for å ha badet valpen for sent på kvelden. Den kunne jo fryse!

Go for it. Men vær klar over at om du har nok med deg selv, så kommer hunden alltid på topp.