Sv: Hvordan åpner dere gaver?
Og litt til.
På et tidspunkt, cirka 80 prosent ut i oppakkingen, skal det oppstå forvirring om én pakke uten lapp. «Kem va’an fra? Kor e lappen?». Her følger et par minutters kaos der alle har sin egen metode for å finne løsningen på hvem som er avsender og mottaker. Far roter i den svarte sekken med julapapir («husk at det ikkje ska i papirdunken»), mor freser rundt under treet for å finne til- og fra-lappen. Farmor prøver å regne seg ut til hvilken tante som ikke ennå har gitt til hvilken unge, mens farfar skal lene seg tilbake i stolen, eventuelt ta en ny tur på do. «Pinnakjøde va tross alt nokså salt i år, muligens saltare enn i fjor, og te og med då va det nokså salt.»
Litt utpå kvelden kapitulerer farfar for presset fra mor og stuer i seg et godt stykke delfiakake, med kommentaren «mektigt - men det e nokså godt med delfia», og påfølgende brekningstendenser.
Oppakking av sengtøy skal følges av kommentaren «ja, nei, det va voldsomt fint, får alltid bruk for sengtøy, ja, tusen takk».
Den som gir klær har et særlig ansvar for å si «an kan byttas, altså, eg tror nok du vil byttan, an ska ver lette å bytta, det e byttelapp på’an», gjerne før mottakeren har fått pakket opp det som nok må byttas.
Når noen får noe skikkelig stygt, er det et fellesansvar å si «ja, nei, den va jo stilige», «oi, det va kreativt» eller «se der, ja, hadde du ønskt deg sånn’ein?». Mor kan eventuelt bryte inn med nye tilbud om delfiakake hvis det er helt krise.
De siste pakkene, de som har kilt seg helt inne ved juletrefoten, skal være fra faddere. Disse skal inneholde enten en ganske kjedelig bok om hest, fotball eller dinosaurer, som var det ungene var interesserte seg for sist de møtte fadderen, for 10–12 år siden. «Koseligt at fadder Jakob huske på deg», skal mor si. «An e så goe te å huska på, an Jakob, det har’an itte morå».
|