Abort eller ikke

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Lykken.. Dersom venninna di ringer og forteller deg at hun har testet positivt den ene dagen, men noen dager etterpå forteller at hun aborterer. Har du da ingen som helst forståelse for hennes følerier. Føleriene er jo da omkring nettopp unnfangede embryoer. Enkelte tester positivt svært tidlig, gjerne bare noen få dager etter selve unnfangelsen.

Hadde det vært en av mine venninner (og det har det faktisk opp til flere ganger vært), hadde jeg selvsagt blitt trist på hennes vegne. Jeg hadde veldig godt skjønnt sorgen hennes.

Sorgen over å ha mistet noe som kunne blitt et barn. Sorgen over at hun igjen må prøve å bli gravid, med all det stresset og de følelsene det innebærer. Sorgen for at det atter en gang ikke er hennes tur, og sorgen over hvordan det må føles å stå på sidelinja og se at "alle andre" får det til, mens hun har mistet sjansen for denne gangen. For ikke å snakke om sorgen at forventninger, håp og drømmer er lagt i grus. Klart jeg føler empati for henne. Jeg vet jo hvordan det er å teste positiv når man har planlagt å bli gravid. Hvordan man går og bærer på denne flotte hemmeligheten, hvordan man regner seg frem til termin og allerede tenker på hvilket hentesett man kan bruke, hvilken vogn som passer best til denne årstiden, hvilken flotte bursdager man kan arrangere senere, osv. Man begynner å tenke på veldig mye når man holder denne testpinnen i hånda.

Jeg er lei meg for at hennes drøm ikke gikk i oppfyllelse denne gangen. Jeg er ikke lei meg for at selve embryoet ikke levde opp, jeg synes ikke at "et menneske døde" når hun har spontanabortert i uke 7. Jeg håper du ser forskjellen der.

Og ettersom (nesten) alle disse følelsene uteblir når man blir gravid uten at man ønsker å være det, så skjønner jeg veldig godt når Mim sier at et planlagt svangerskap er et barn og et uplanlagt ett bare er et problem.