Slutter man å være glad i noen?

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg har sluttet å være glad i noen. Nå kan man selvfølgelig diskutere om jeg noensinne hadde vært glad i vedkommende, eller bare hvem jeg trodde vedkommende var. Kanskje kan man si at jeg har forandret meg slik at den personen jeg var, som var glad i noen andre, ikke eksisterer lengre.

him! du tenker så bra! (Og når jeg sier bra så mener jeg selvsagt at hun tenker i like baner som meg innimellom. )

Min teori videre går jo på at ofte så blir man glad i en person som ikke finnes. Man legger til egenskaper, verdier og holdninger til et menneske, og blir glad i det menneske man har i hodet. Og når man virkelig blir kjent med dette mennesket så er det et helt annet. Uten at det har vært noe lureri fra den andre personen. Man har bygget noen som ikke finnnes inni sitt eget hodet, og når det går opp for en at det ikke helt er sånn så raser noe litt sammen. Men vi skjønner jo ikke hvorfor. Vi tror at den andre har forandret seg, eller at den "plutselig" viser nye sider i seg selv.
Også kan man si at man har sluttet å være glad i den personen.
Sannheten er vel at man aldri har vært glad i den personen i det hele tatt.

Sitat:

Kanskje kan man si at jeg har forandret meg slik at den personen jeg var, som var glad i noen andre, ikke eksisterer lengre.

Jeg tror ikke på at stammen i mennesket, det som kjennnetegner selve kjernen i den du er, forandres så voldsomt noen gang i livet, så at jeg kan forandres til noen som ikke er glad i den jeg var glad i, vil jeg ikke gå for.

Men en bra tanke å tenke videre på.