Lett skal det ikke være ...
Telefonen ringte for litt siden, og en overhyggelig kvinnestemme spør etter mannen. Jeg sier som sant er ta han ikke er å treffe for tiden, for han er på jobb i Nordsjøen.
Den overhyggelige stemmen blir litt mindre hyggelig, og hun spør etter mobil nr til han. Der må jeg bare si som sant er at det ikke er mobildekning der ute.
Nå blir hun direkte gretten, og spør etter annet nr hun kan treffe han på.
Jeg har prøvd å nå innt il henne med å si at jeg kan ta i mot beskjed, men damen prater i ett, og nå må jeg bare atter en gang svare negativt på spørsmålet hennes. Jeg gir ikke opp noe nr, da han jobber nattskift, og dermed sover i kontortiden. Men; få et navn og nr, så kan han ringe deg.
Jeg får både navn og nr til henne, mens jeg hele tiden føler at jeg er veldig ufin som ikke kan gi henne opplysninger om han. Så spør jeg hvor hun ringer fra. Banken, er svaret. Jaha, hvilken bank spør jeg, for vi bruker flere.
Men nå nei da...det kan hun ikke fortelle meg. Konfidensielt det sjø...
Søkte opp nr på telefonkatalogen jeg, og fant det der. Så så konfidensielt var det liksom...
Ikke første gangen jeg opplever at folk rett og slett blir sure på meg for at han ikke er å treffe. Har også opplevdd de som hyler ut på telefon at det er SÅ viktig å få tak i han, men de kan da ikke gi meg hverken nr eller navn når jeg prøver å hjelpe dem.
Greit at de ikke kan gi sensitive opplysninger, men et telefonnr da, om ikke annet, siden det er sååå viktig
__________________
All of these lines across my face
Tell you the story of who I am
So many stories of where I've been
And how I got to where I am
|