Barnehageslutt - hvordan opplever barn det?

Lisa · 26-06-09, 02:53

Jeg ante ikke helt hvor emosjonell jeg skulle bli i forbindelse med at det er siste dag til barnet mitt i barnehagen i morgen. Jeg har fryktet denne dagen i lenger tid og klarer ikke helt å ta innover meg at jeg skal gå inn dit for siste gang i morgen for å hente henne. Jeg er så glad i den barnehagen og alle de som jobber på avdelingen der at tårene bare fosser når jeg tenker på at denne perioden nå er slutt. Det er så vanskelig å få satt ord på hvor takknemmlig jeg er til disse menneskene som har gitt mitt barn så uendelig mye de siste 5 årene, helt komplett umulig .... Men nok selfpity, det jeg lurer på er hvordan barn opplever dette.

Det er sikkert individuelt men hvordan opplevde deres barn dette? Jeg har snakket veldig mye med jenten min om det. Når vi ga en gave til en av de ansatte som gikk ut i ferie forrige uke måtte jeg jo forklare hvorfor mamma fikk en slags breakdown foran de andre barna når jeg skulle takke og si ha det Stakkar, hun har vel aldri sett meg gråte før og ble nok litt satt ut av det hele selv. Jeg sier det er så rart å tenke på at hun har blitt så stor, og at vi ikke skal gå til barnehagen lenger, at jeg blir litt lei meg av å tenke på at jeg ikke skal få høre alle historiene om x, y og z hver kveld. Disse personene har jo vært en så stor del av livet hennes i 5 år og så plutselig blir de borte i hverdagen. Det må da barn oppleve som en slags sorg også? Eller de er kanskje mye mer tilpasningsdyktige en oss voksene? Hun er veldig sterkt knyttet til 2 av disse personene og snakker om de ofte, ikke bare til meg men også til andre...

Huff jeg føler ikke helt at jeg hånterer denne saken så bra. På en måte har jeg ikke lyst til å skjule for henne at jeg synes det er veldig trist at vi ikke skal til barnehagen mer men samtidig så vil jeg jo ikke bare gjøre det til noe "trist" hvis dere skjønner hva jeg mener. Det er jo en begivenhet som også kanskje burde feires på en måte? Jeg snakker jo også om hvor spennende det blir til høsten når det blir skolestart osv. men jeg er nok ikke så overbevisende som jeg kanskje skulle ønske jeg kunne være. Barnehagen føles så liten, trygg og nær i forhold til skole ....

Noen erfaringer eller tanker rundt dette? Hvordan opplevde deres barn å slutte i barnehagen?

26-06-09, 02:53	#1
Lisa anglofil Medlem siden: Oct 2006 Innlegg: 6.589	Barnehageslutt - hvordan opplever barn det? Jeg ante ikke helt hvor emosjonell jeg skulle bli i forbindelse med at det er siste dag til barnet mitt i barnehagen i morgen. Jeg har fryktet denne dagen i lenger tid og klarer ikke helt å ta innover meg at jeg skal gå inn dit for siste gang i morgen for å hente henne. Jeg er så glad i den barnehagen og alle de som jobber på avdelingen der at tårene bare fosser når jeg tenker på at denne perioden nå er slutt. Det er så vanskelig å få satt ord på hvor takknemmlig jeg er til disse menneskene som har gitt mitt barn så uendelig mye de siste 5 årene, helt komplett umulig .... Men nok selfpity, det jeg lurer på er hvordan barn opplever dette. Det er sikkert individuelt men hvordan opplevde deres barn dette? Jeg har snakket veldig mye med jenten min om det. Når vi ga en gave til en av de ansatte som gikk ut i ferie forrige uke måtte jeg jo forklare hvorfor mamma fikk en slags breakdown foran de andre barna når jeg skulle takke og si ha det Stakkar, hun har vel aldri sett meg gråte før og ble nok litt satt ut av det hele selv. Jeg sier det er så rart å tenke på at hun har blitt så stor, og at vi ikke skal gå til barnehagen lenger, at jeg blir litt lei meg av å tenke på at jeg ikke skal få høre alle historiene om x, y og z hver kveld. Disse personene har jo vært en så stor del av livet hennes i 5 år og så plutselig blir de borte i hverdagen. Det må da barn oppleve som en slags sorg også? Eller de er kanskje mye mer tilpasningsdyktige en oss voksene? Hun er veldig sterkt knyttet til 2 av disse personene og snakker om de ofte, ikke bare til meg men også til andre... Huff jeg føler ikke helt at jeg hånterer denne saken så bra. På en måte har jeg ikke lyst til å skjule for henne at jeg synes det er veldig trist at vi ikke skal til barnehagen mer men samtidig så vil jeg jo ikke bare gjøre det til noe "trist" hvis dere skjønner hva jeg mener. Det er jo en begivenhet som også kanskje burde feires på en måte? Jeg snakker jo også om hvor spennende det blir til høsten når det blir skolestart osv. men jeg er nok ikke så overbevisende som jeg kanskje skulle ønske jeg kunne være. Barnehagen føles så liten, trygg og nær i forhold til skole .... Noen erfaringer eller tanker rundt dette? Hvordan opplevde deres barn å slutte i barnehagen?