Litt vemodig eller bare bra at ungene blir større?
Jeg elsker å ha småbarn rundt meg, så selv med helt fersk baby kvir jeg meg til den dagen ungene er "store". Jeg synes så absolutt hver alder og fase har sin sjarm, og jeg er innmari stolt av barna mine som ser ut til å klare seg veldig bra i denne verden. Så det er ikke sånn at jeg prøver å holde noen på babystadiet og gir flaske til seksåringen og sånn. :forsikrer: Men jeg elsker babyer og småbarn, og kan ikke for følelsen av å kvi meg litt til barna er selvhjulpne og over stadiet hvor mamma og pappa er de beste i hele verden.
Flere som meg, eller er det utelukkende glede over store barn der ute?
|