Spilleavhengighet

[Amelie]

Ser på NRK3 nå en britisk dokumentar om spilleavhengighet.
I grader som går utover skole (jobb) og sosialt liv. Om barn som bæsjer på rommet i potte eller tisser i flaske, fordi de ikke klarer å gå fra spillet.

Vi har en snart 5-åring med kamerater som har spill. Den ene kameraten er ofte helt fra seg når han er her, fordi vi ikke har spill! Han forstår virkelig ikke at det går an. For hva skal man gjøre da?

Selv om dette kanskje kan begrenses hos de fleste, er det mange som blir avhengig. Var selv litt spilleavhengig en periode da jeg var i begynnelsen av 20-årene. Rett hjem fra skole, spiste middag mens jeg satt foran PCn og spilte 2-3 timer eller mer. Og hvem husker vel ikke avhengigheten av Donkey Kong jr. For ikke å snakke om FP.

Men nåtidens dataspill, PS/Xbox etc - grafikken og handlingen, driven, måten spillene bygges opp på, nye nivåer, andre spillere som er avhengig av at du deltar osv. Jeg forstår godt at man blir hekta, og at noen etterhvert kan få problemer med å skille mellom spill og virkelighet.

Vi vurderer å kjøpe PS2 eller Wee eller Nintendo DS. Mann er ivrig, jeg er ikke. Gutten vår er mer enn fornøyd med Josefine på pc. Jeg kjenner at foreløpig er det mer enn nok.