Meg eier ingen av Åsa Linderborg

[Lilleville]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Det jeg syns er veldig spesielt er at hun klarer å skifte "øyne" gjennom boka, sånn at når hun er barn forteller hun alt veldig nøkternt, uten å vite at det kunne vært annerledes. Og så vidt jeg husker, uten innslag av hva den voksne Åsa tenker om det i ettertid. Først når hun beskriver barndommen som større barn/tenåring kommer skammen og aggresjonen mot faren fram.

Det var det jeg og likte så godt med boka. Den nøkterne beskrivelsen, og selvfølgeligheten som er i barndommen, gjorde dette til en veldig god og rørende bok.