Et liv uten mobiltelefon?

[Line*]

Litt usikker på hvor jeg skulle legge denne, besluttet jeg å legge den her. Flytt den gjerne om den passer bedre annetstedshen.


Jeg har bestemt meg for å prøve det. Jeg har hatt mobil i snart 15 år, og det er lenge. Helt siden de var svære som små lekehytter.

Nå føler jeg at jeg har blitt så tilgjengelig at det er slitsomt. Jeg har vært av de som svarer momentant på meldinger, som tar med mobilen i dusjen (utenfor vannrekkevidde), som ALLTID er å treffe.

Nå har mobilen ligget i en skuff et par dager, og det er faktisk veldig deilig og befriende.
Jeg har hustelefon, og er å treffe på den om jeg er hjemme, og/eller har tid til å ta den, eller hører den. Er det viktig nok, ringer folk igjen, sant?
Er jeg ikke hjemme, er jeg rett og slett ikke det.
Da er jeg ute og gjør andre ting, og er ikke tilgjengelig.

I stedet for å sende melding om forsinkelser etc, holder jeg avtaler, og andre må holde avtaler med meg.

Hva tenker dere? Kunne dere tenke dere å prøve?

Merk: Jeg har vært SYKT avhengig av den!
Jentene mine også. " Kan jeg være lenger ute, mamma?" "Hei, mamma. Er du våken? Klokka er 8.00, Lillemor og jeg har lyst til å besøke deg?"
"Hei, mamma. Kan du lade opp kortet mitt?"

Men nå har den blitt en belastning. En last jeg velger bort. I hvertfall for en stund...

Jeg vurderer å ta den med når jeg er i skauen med bikkja i tilfelle en ulykke skulle skje...