1. Say Anything. Romantisk film fra 1989 av Cameron Crowe med John Cusack i hovedrollen. Søt og veldig tids- og genretypisk film med flere ikoniske scener som jeg har sett "sitert" mange steder. ("You're not a guy." "I am." "No. The world is full of guys. Be a man. Don't be a guy.")
2. Avatar. Usannsynlig banal og ikke-subtil (is that even a word?) historie som er brukt til å henge det mest visuelt imponerende jeg har sett på lenge på. Veldig vakkert, og veldig overbevisende effekter, inkludert 3D-effektene, og storyen og dialogen og sånt kan man jo bare velge å ignorere. (Men musikken var fæl.)
3. Sherlock Holmes. Morsom og stilig og med en veldig sjarmerende Robert Downey Jr. Filmen er noe for lang, historien er litt for teit og noe klønete fortalt, actionsekvensene lider av litt overdreven slowmotion-bruk, men joda, flotte kulisser både inne og ute, godt samspill mellom hovedpersonene, og befriende lite sentimental. De kan gjerne lage en oppfølger. Helst uten Guy Ritchie som regissør.
4. The Limits of Control. Som så ofte i filmene til Jim Jarmusch er det en uklar grense mellom meditativt og søvndyssende. Jeg kjedet meg dog ikke, men synes filmen var vakker og nesten forbausende engasjerende, med veldig kul musikkbruk og egentlig bare et antydning til plott. Repeterende replikker fra stadig nye personer fikk dessuten ytterligere forsterket det absurde preget ved at filmen var tekstet på både finsk og svensk (i tillegg til tidvis på engelsk).
5. Where the Wild Things are (Til huttetuenes land). Nydelig, dramatisk og klok film om barndom og ensomhet og hvor vanskelig det noen ganger er med familie, og hvor vondt det er å såre noen, og hvor hjelpeløs man kan føle seg når det gjelder å gjøre ting godt igjen, selv overfor folk man er veldig glad i.
6. Up In the Air. George Clooney gjør det han gjør best - uanstrengt sjarme, og med akkurat litt mer dybde enn man egentlig tror at han har. Fremstår litt som en slags blanding av en tidligere Jason Reitman-film, Thank You for Smoking (som jeg anbefaler) og en tidligere Clooney-film, Michael Clayton (som jeg også anbefaler). Denne er voksnere enn TYfS, og har mindre tragisk gravitas enn MC, og er kanskje mer elegant skrudd sammen enn dem begge.
7. Fantastic Mr. Fox. Igjen Clooney i hovedrollen. Wes Anderson filmatiserer Roald Dahl, og resultatet er helt definitivt en Wes Anderson-film, og ikke en Roald Dahl-film. 
Jeg er veldig glad i Wes Anderson-filmer, så det er helt greit. De er skjeve og varme og underlig såre, og med hovedpersoner som så gjerne vil få til noe storslått, men sjelden har det som skal til. Siden dette på sitt vis jo er en barnefilm (selv om jeg lurer veldig på hva syvåringen egentlig så i den - det må ha vært noe ganske annet enn jeg så!) er den mindre trist og mer morsom, og jeg ble i det hele tatt i veldig godt humør.
8. Shutter Island. Ingen får mer ut av Leonardo DiCaprio enn Martin Scorsese gjør, og her gjør han det igjen. Dramatisk og nervepirrende og tidvis rystende, og ikke noe er tilfeldig - det er en film det er veldig tilfredsstillende å tenke gjennom fra begynnelsen av når man har sett den ferdig, og så skal man ikke lese anmeldelser av den dersom man ikke er helt sikker på at de er spoilerfri. Og så er det så mye bra musikk i den!
9. Das weisse Band (Det hvite båndet). Michael Haneke lager nok en ubehagelig, kompromissløs film, denne gangen på tysk, i svart/hvitt, om en landsby i 1913 som er tynget og fastfrosset av steilt patriarkat, iskald religion og nærmest livegenskap under den lokale baronen. "Also, people are sometimes terrible," som jeg nylig leste på Twitter om noe helt annet. NB! Man bør ikke la seg lure av at undertittelen er "Eine deutsche Kindergeschichte" - en tysk barnehistorie - dette er ikke en slik barnehistorie.
10. Crazy Heart. Jeff Bridges imponerer, Maggie Gyllenhaal er vakker, og det er en fin, godt fortalt liten historie. Litt som en countrylåt fremført av en vokalist i verdensklasse og med et stødig backingband.
11. A Single Man. Vakker og trist, og glimtvis overraskende morsom, tema og handling tatt i betraktning. Colin Firth spiller aldeles strålende en mann som er i ferd med å drukne i stille fortvilelse, men som våkner til live i små, nydelig filmede øyeblikk. Og denne gangen bader han ikke med hvit skjorte. ("I'm English. We enjoy being cold and wet.")
12. Iron Man. Måtte bare repetere litt før jeg går og ser oppfølgeren. 
Den var riktig underholdende denne gangen også; jammen går det an å lage både smart og genreriktig superheltfilm når man bare bruker ordentlige skuespillere og regissører. Tenk det. Og Downey kan sjarmere gråstein. 
(Og så er det ganske gøy å se spennet til Jeff Bridges - det forrige jeg så ham i, var Crazy Heart!)
13. Iron Man 2. Tony Stark, idet filmen åpner, er så uspiselig at det vel er bare Downeys massive sjarm som kan berge ham. Den er imidlertid noe av en superkraft i seg selv. Gwyneth Paltrow har langt mindre å spille på enn i eneren, der hun var så uanstrengt kompetent (hvis hun trodde Stark var vanskelig som sjef, så kan hun bare vente og se hvor umulig han blir når hun er hans sjef!), og potensialet til Scarlett Johansson er vel ikke helt fullt utnyttet heller, men duverden så vakker hun er. Mickey Rourke gjør seg godt, Sam Rockwell er overbevisende ufyselig, Don Cheadle er en fin sidekick, og Samuel L. Jackson er et pluss for alle tegneserier. Ikke fullt så smart og, hm, "edgy" som eneren, men høy popcornfaktor og fremdeles sjarm til overs etter å ha fylt opp minstekravet. ("I knew there was a correlation between you and strawberries!")
14. Lawrence of Arabia. En av de mest storslåtte og episke filmene gjennom tidene, som det var veldig flott å få se i 70 mm på kino. Tre og en halv time, pluss pause, og ikke et kjedelig minutt; historien er langsomt bygget opp, og det er ofte ganske uklart nøyaktig hvor, og når, man er. Men så er det heller ikke den typen krigsfilm som fokuserer på presise detaljer og dokumentarisering, den handler i stedet om en grenseoverskridende personlighet og om hvordan han bøyer virkeligheten rundt seg selv, på godt og vondt. I ettertid husker man kanskje best de fantastiske ørkenscenene og den noe i overkant pompøse musikken, men innimellom er det også en veldig morsom film. ("I say, Lawrence. You are a clown!" - "We can't all be lion tamers.") Og Peter O'Toole er fantastisk.
15. Don't Look Now. På baksiden av DVD-coveret (som man ikke, ikke skal lese først!) står det at dette er en horrorfilm. Det er vel ikke det jeg ville kalt den, men den er både mer ubehagelig og mer forstyrrende enn de fleste skrekkfilmene jeg har sett. Mye av ubehaget er på grunn av klippingen og fotograferingen, som gjennom hele filmen er (åpenbart helt tilsiktet) ukomfortabel og nesten fysisk slitsom, i tillegg til at historien er bygget opp rundt en vond og realistisk tragedie. En ung Donald Sutherland er virkelig god som en overbevisende "ekte" person som prøver å håndtere en personlig tragedie så godt han kan, og Julie Christie er vakker og hjerteskjærende ubalansert. Og Venezia om vinteren er filmet til å se nesten mer illevarslende enn vakker ut.
16. Brick. En vaskeekte film noir, fra 2005; den foregår delvis i high school-miljø, men det eneste som minner om det er at det innimellom er en skolebygning i bildet. Dette er hverken en pastisj eller en crossover med high school-drama - genreriktig noir tvers gjennom, helt uten ironi. Veldig godt laget er den også, med fotografering som er effektiv, selv om den er langt mer dvelende enn kjapp, med intense skuespillere, og med akkurat passe hardkokt dialog til at det ikke bare blir corny. Joseph Gordon-Levitt er kanskje en usannsynlig Bogart-figur, men jammen trasser han seg til å få meg til å tro på ham. "Maybe I'll just sit here and bleed at you."
17. The Ghost Writer. Jeg hadde ikke forventet at en Polanski-thriller skulle få meg til å le fullt så mye, men den var overraskende morsom innimellom. Overbevisende spennende var den også, med Ewan McGregor som long-suffering forlagsfreelancer som sliter med klønete skrevne bokmanus (alltid greit med hovedpersoner man kan identifisere seg med!) som plutselig havner i langt mer dramatiske omstendigheter enn vanlig. Olivia Williams briljerer (som hun gjorde i Dollhouse), og drar filmen minst ett ekstra hakk opp på skalaen, og Pierce Brosnan er god som genuint overfladisk eks-statsminister. Filmen gjør rimelig skamløst bruk av genreelementer, men jeg synes McGregor, ærlig og litt tafatt som han er, er en såpass atypisk thrillerhelt at den ikke faller helt i klisjéfellen. Og så er det alltid veldig stas når Tom Wilkinson dukker opp i en birolle.
01-07-10, 12:07
Trådet visning