Når er man fattig?

[lillemy01]

Jeg kjenner at jeg ikke gjør annet en å snakke om meg her på forumet men jeg bare må. Når jeg gikk gravid med første mannvar jeg 20 år. Jeg hadde ingen støtte av foreldrene mine og bodde sammen med mannen min. Jeg hadde ingen inntekt da jeg hadde gått på skole og pga diverse årsaker måtte jeg flytte sammen med min mann. Min mann fikk da 9000 kroner utbetalt i måneden pluss provisjon pga ett dårlig år ble det veldig lite med provisjon vi hadde 6000 kroner i leieutgifter i måneden. Da var vi fattig ja. Jeg fikk ikke noe jobb da ingen ville ansette en synlig gravid dame uten noe form for utdannelse eller erfaring. Jeg gråt meg i søvn mange mange ganger og visste virkelig ikke hva vi skulle gjøre. Till slutt etter en del måneder med dette ga jeg meg og gikk til den gangens sosialkontoret jeg skammet meg fælt og ønsket ikke å be om jeg hjelp men jeg følte jeg måtte. Jeg begynnte å gråte da jeg snakket med damen og var virkelig på bunnen. Damen meddelte meg at det var inegnting hun kunne gjøre Jeg fikk søke om bostedsstønad det var det. 500 kroner i måneden på stønad. Jeg tror jeg aldri har vert så fortvilet i hele mitt liv hun så fortvilelsen min og spurte pent om jeg hadde nok penger til mat det hadde jeg i vertfall for denne dagen og slik gikk det. Vi levde sånn til min datter var født og jeg begynnte å jobbe når hun var 4 uker gammel fikk jobb i den lokale butikken.

Så blir jeg provosert over slike som hun damen i artikkelen JAAA!! Mye har forandret seg siden da vi har mye bedre råd jeg har utdannelse og en god jobb men den delen av mitt liv kommer alltid til å sitte dypt inni meg og når noen klager over lite penger ja da kjenner jeg at jeg tydelig blir provosert!