6 av 10 kvinner vil forsørges

[Jessica]

Skremmern - Jeg syns det er så flott at du skriver og sier det du gjør. Det er dessverre blitt slik at mange som tar valget med å være mer hjemme en periode for å få tid med barna, velge en mindre stresset hverdag osv., stadig må forsvare at de gjør det.

Da de to eldste barna våre var 1 og 3 år flyttet vi nordover. Vi var begge i full jobb og hadde ingen nær familie å ty til i hverdagen. Mannen min måtte jobbe mye overtid og etterhvert måtte jeg det også. Vi var så stressa at når vi endelig kunne slappe av så klarte vi det ikke. Etter 2 år der oppe døde min manns bestefar. Han var 99 år. Han hadde bodd i andre etasje hos min svigermor (hennes hus). Hun tilbød oss å flytte inn der til en billig husleie. Vi tenkte litt på det, og det ble til at vi høsten etter flyttet sørover igjen og inn i leiligheten hos svigermor. Hun bodde i 1. etasje. Vi fikk begge overføring i jobben siden bedriften vi jobbet i var landsdekkende. Takket være at vi nå hadde det romsligere økonomisk så jobbet jeg 50% første året og mannen min 50% året etter. Det var utrolig godt. Barna var helt tydelig stresset av den hverdagen de hadde vært i og vi også. Etter mange måneder merket jeg at de ble mer rolige og de koste seg hjemme. Da skjønte jeg hvordan hverdagsstresset vi hadde vært i hadde påvirket dem. Da vi flyttet sørover var barna 3 og 5 år.

Nå er jeg uhelbredelig kreftsyk og det er en fare for at jeg kanskje ikke vil se minstejenta på 10 år bli en dame. Det er ikke sikkert jeg får oppleve å få barnebarn. Da jeg ble syk i 2003 var barna nesten 3 år, 9 og 11 år. Da priset jeg meg lykkelig for den tiden jeg hadde vært med dem hjemme og kost meg med dem. Den tiden førte oss nærmere sammen og jeg fikk være den gode mammaen med tid. Slik som har vært viktig for meg. Jeg hadde mange turer med dem både i telt og såvidt i kombicamp før jeg ble syk. Jeg var aktiv som speiderleder en periode, like før jeg ble syk. Jeg hadde vært tilstede for dem og fått et godt samspill med dem. Dette "tjente" vi på da jeg ble syk. Jeg var den som tok mellomste med på tur i skogen da livet gikk han i mot og han ikke ville fortelle hva det var. Da vi kom i skogen ble det naturlig å snakke sammen og da kom det gjerne. Så gikk vi blid og fornøyd hjem igjen. Det var også ting som skjedde som jeg neppe hadde "fanget opp" om jeg ikke hadde vært hjemme den perioden heller. Det var noen år senere. Da var jeg sykemeldt og et av barna kom hjem fra skolen og var veldig sint. Til slutt sprakk "boblen" og det viste seg at mitt barn ikke hadde venner på skolen lenger og var mye alene. Det satt veldig hardt inne å fortelle det til meg, men heldigvis kom det fram. Jeg tror ikke det hadde vært så lett å "fange" om jeg hadde kommet hjem noen timer etterpå og skulle igang med middag osv. Jeg vet det også av egen erfaring. Ting som skjedde i min barndom hadde neppe blitt oppdaget om ikke min mor var hjemme da jeg kom fra skolen.

Jeg mener ikke at alle skal være hjemme med barna, men enhver må finne hva som passer. Jeg husker så altfor godt hvor frustrert jeg var da jeg MÅTTE jobbe full tid og en del overtid, men av økonomiske årsaker så hadde jeg ikke annet valg. Jeg vil påstå jeg var depressiv i forhold til det en periode. Jeg så det gikk utover tiden med barna og at de virkelig trengte foreldre som såå dem. Det var vondt. Jeg leverte barna i barnehagen da barnehagen åpnet kl.0730, og hentet dem gjerne rundt kl. 1630-1640. Det var lange dager og jeg husker hvor sliten minstemann var på den tiden. Han sto og dro i meg da vi kom hjem for han var sliten, og jeg stresset for å lage middag.