Placeboeffekten - kan vi diskutere den?

[Milfrid]

Sitter her og leser om forskning og forskningsmetoder innen medisinsk forskining, og placeboeffekten er naturlig nok en del av den.

Studier, feks av effekten av blodtrykksdempende medisiner, viser jo at det alltid er en viss andel i kontrollgruppen (de som tygger sukkerpiller), som også får en blodtrykksdempende effekt. Dette skyldes selvsagt ikke virkestoffene (som for deres del er sukker eller hva nå disse pillene består av), men av forventningen til at de får behandling. Man får en placeboeffekt.

Og placeboeffekt er jo en fin ting.

Men det betyr jo at man kan tenke seg frisk(ere)? At man ubevisst kan regulere feks blodtrykket? Eller finnes det noen seriøs forskning på selve placeboeffekten som tilsier at de som opplever en placeboeffekt gjør andre ting som kan få ned blodtrykket (det er jo ikke bare piller som har effekt)?

Placeboeffekten kan man jo også skylde på mht de som opplever at homeøpati virker - kroppen lurer seg selv til å tro at "medisinen" man får virker. Og sånn sett har den jo effekt, selv om den skyldes noe helt annet (så kan man jo diskutere om det er falsk markedsføring, men om man sier til "pasienten" at h*n nå skal få noe som egentlig ikke virker, så vil man vel neppe få noen placeboeffekt heller, så der har man et dilemma, gitt. ). Jeg har feks hatt god effekt av et homeøpatisk middel for å få ungene til å sove. To dråper under tungen med "sovevann", og de slukner, lykkelige. Moralen i å lure dem kan man kanskje diskutere. Men det er jo fullstendig ufarlig å behandle "småting" med homeøpati. Det er når slike kaster seg over alvorlig syke mennesker man får et problem.

Og så sies det at de fleste hompøpater og dets like alltid henviser til lege og bare har sin behandlig som et alternativt tillegg til skolemedisin. Blir det galt da? Kan alvorlig syke mennesker også få en placeboeffekt? Og er ikke det i så tilfelle en fin ting? Et argument mot kan jo være at når det finnes "kurer" som sier at man blir frisk(ere) bare man er positiv, så blir jo det helt feil, iom at det er hauger av superpositive mennesker som dør på tross av et strålende positivt og optimistisk livssyn. Men om noen får en placeboeffekt som gjør at noen lever litt lengre av å tro det hjelper å være positiv - er det likevel feil? (men det er vel fullstendig etisk uansvarlig for å ikke snakke om medisinsk umulig å foreta en skikkelig studie av placeboeffekten for de som er ukuelige optimister vs de som er deprimerte og redde...).

Jeg er en skeptiker mht alternativ behandling, så er det sagt. Men jeg er samtidig en varm tilhenger av at man ikke skal undervurdere placeboeffekten. Placeboeffekten handler jo om å lure kroppen til å tro at den blir bedre, når det egentlig ikke er noe som tilsier at man skulle blitt det? Så da må det at placeboeffekten eksisterer bety at mennsket har en sterk underbevissthet som påvirker kroppen uten at vi selv kan hjelpe for det? I det lyset synes jeg det er helt ok at folk går til homøpater og får behandling for søvnproblemer eller akne eller hodepiner (som leger ikke har klart å gjøre noe med, vel å merke, ikke som første behandling). Om man synes man blir bedre, så er man jo ikke lurt, selv om skeptikere (som meg. ) vil hevde at det ikke er medisinen som gjør en frisk, men troen på at det vil hjelpe.

Dette ble vel kanskje mer diskusjon av homøpati enn av placeboeffekten, men, men. Det var de tankene som ramlet inn i hodet mitt her jeg satt og leste om placeboeffektens betydning for resultatet av undersøkelser.