Noen personlige tanker om tragedien i Oslo

Tuva Birgitte · 27-07-11, 00:39

Tragedien i Oslo har rammet et helt land. Alle føler seg berørt på en eller annen måte. Vi har fått frem styrken i oss og kan vise verden at vi som nasjon ikke bærer nag eller hat. Dette er en sak alle føler så nær, en sak hvor vi skal vise empati, vennskap og kjærlighet for medmennesker.
Jeg personlig må dessverre si at jeg ikke har kommet til det punktet hvor jeg kan finne styrken og la hatet holde avstand. Jeg må si at jeg hater denne personen, jeg hater det han har gjort, jeg er frustrert over at jeg ikke klarer være et like godt medmenneske som alle blir fremstilt som i media. Jeg er sint. Jeg er lei meg. Jeg ønsker hevn.
Det gikk opp for meg i kveld at jeg faktisk aldri kommer til å se en av mine gode venner igjen. Når jeg tenker på alle de som mistet sine nære og kjente, de som opplevde dette marerittet nært, så får jeg helt vondt. Jeg er kun en som sitter en helt annen plass i landet og ser dette på tv, en som kun har mistet en venn. Jeg klarer ikke snu om hatet til kjærlighet og styrke. Jeg føler meg som en egoist som ikke klarer å se hva andre klarer se. Jeg klarer bare kjenne mine følelser og de er ikke fine. Denne mannen har drept så ufattelig mange, han har ødelagt så mange liv, han har skremt en hel nasjon. Jeg er frustrert over rettsystemet i Norge og frykter at han slipper ut etter kanskje 10 år soning. Er det virkelig nok straff? Hva er den rette straffen? Jeg kjenner på hatet og vil han alt vondt i livet.
Hvordan skal jeg komme meg gjennom denne sorgprosessen og klare å finne styrke slik så mange andre klarer?

27-07-11, 00:39	#1
Tuva Birgitte Aktiv Medlem siden: Jul 2011 Hvor: Sola - Rogaland Innlegg: 160	Noen personlige tanker om tragedien i Oslo Tragedien i Oslo har rammet et helt land. Alle føler seg berørt på en eller annen måte. Vi har fått frem styrken i oss og kan vise verden at vi som nasjon ikke bærer nag eller hat. Dette er en sak alle føler så nær, en sak hvor vi skal vise empati, vennskap og kjærlighet for medmennesker. Jeg personlig må dessverre si at jeg ikke har kommet til det punktet hvor jeg kan finne styrken og la hatet holde avstand. Jeg må si at jeg hater denne personen, jeg hater det han har gjort, jeg er frustrert over at jeg ikke klarer være et like godt medmenneske som alle blir fremstilt som i media. Jeg er sint. Jeg er lei meg. Jeg ønsker hevn. Det gikk opp for meg i kveld at jeg faktisk aldri kommer til å se en av mine gode venner igjen. Når jeg tenker på alle de som mistet sine nære og kjente, de som opplevde dette marerittet nært, så får jeg helt vondt. Jeg er kun en som sitter en helt annen plass i landet og ser dette på tv, en som kun har mistet en venn. Jeg klarer ikke snu om hatet til kjærlighet og styrke. Jeg føler meg som en egoist som ikke klarer å se hva andre klarer se. Jeg klarer bare kjenne mine følelser og de er ikke fine. Denne mannen har drept så ufattelig mange, han har ødelagt så mange liv, han har skremt en hel nasjon. Jeg er frustrert over rettsystemet i Norge og frykter at han slipper ut etter kanskje 10 år soning. Er det virkelig nok straff? Hva er den rette straffen? Jeg kjenner på hatet og vil han alt vondt i livet. Hvordan skal jeg komme meg gjennom denne sorgprosessen og klare å finne styrke slik så mange andre klarer?