Jeg er så sint (terrorangrepene)

[Høst]

Fredag ettermiddag for en uke siden ankom vi Gardermoen. Ting tok tid, og i passkøen hører vi bruddstykker fra andres telefonsamtaler, bruddstykker som vi forsto dreide seg om en eksplosjon, en bombe, regjeringskvartalet.... Vi fikk ikke med oss alt, vi hadde dårlig tid før neste fly, og begynte først å ane omfanget i drosjen på tur hjem. Hjemme satt vi foran tv'en, svarte på meldinger og forsøkte å fatte det som hadde skjedd. Her. I lille Norge. Neste morgen hørte vi de forferdelige tallene, hørte nyhetene, men forstår man egentlig hva man hører? Kan man egentlig forstå slike uhyrligheter?

De siste dagene er sjokket og medfølelsen med de rammede fått selskap av sinne. Sinne ovenfor gjerningsmannen, men kanskje enda mer ovenfor systemet. Rettssystemet. Det jeg er opplært til å tro på, til å forstå. Skjønne hvorfor vi har de strafferammene vi har, troen på at man kan behandle og fikse og reparere og sende de ut i samfunnet igjen en dag. Men jeg klarer ikke å forstå lengre. Jeg vet at det er teoretisk mulig å holde noen inne resten av livet. Jeg vet at man kanskje kan sikte noen etter en paragraf med strafferamme på 30 år istedet for 21, jeg vet alle disse tingene. Jeg vet hvorfor man ikke bør sikte noen etter førstnevnte paragraf, jeg skjønner alle disse tingene. Men jeg er sint.

Jeg tror ikke på dødsstraff. Primært fordi jeg mener det er for lettvint og fordi det straffer mange andre mer enn gjerningsmannen. Men jeg tror også at et menneske er mer enn det man refererer til som "menneskeverdet". Jeg tror at et menneske har minst to "verdier" - verdi for det biologiske livet som den fysiske kroppen representerer, og en egen verdi for hva man er som menneske - kanskje kan man kalle det sjelen - til mennesket. Og sjelen, eller det man er som menneske, er man som resultat av de valg man tar, de handlinger man utfører, måten man velger å være på som menneske. Når man gjør noe slikt, har man da fremdeles en verdi som menneske? Fortjener man å beskyttes av lover og regler, fortjener man å bli vurdert og ivaretatt, fortjener man å en dag kanskje få være fri igjen? Ha et liv? Eller har man, gjennom sine valg og handlinger, forspilt retten til å bli kalt et menneske? Kanskje har man bare sin biologiske verdi igjen?

Dette ble rotete, men jeg er bare så sint, og det hjelper å skrive det av seg. Siden Høstmannen også hører til jussverdenen, hjelper det lite å forsøke å diskutere dette. Han sier alle de riktige (og rette) tingene, han har alle de rette svarene, han tror på systemet...Og jeg gjør det jo jeg også, men jeg kjenner at det kommer til å ta tid før jeg kan si at jeg fullt ut forstår - eller kanskje mer korrekt vil forstå - hvorfor ting fungerer som de gjør, og hvorfor det skal være slik. Jeg tror jeg må bli ferdig med å være sint først.