Filmer sett i 2011

[Divine]

Januar:
1. Tron Legacy: Visuelt flott, men storyen var ganske lam.
2. True Grit: Den nye til Cohen-brødrene. Fantastisk vakker og velspilt film, men jeg må se den igjen med tekst. Makan til mumling fra Jeff Bridges. Morsomt å se den på eksklusiv førvisning med sikkerhetsvakter i salen som skulle sikre at ingen filmet med mobil.
3. The Curious Case Of Benjamin Button: Gjensyn. Litt lang og rimelig pretensiøs, men jeg liker den likevel. Food for thought.
4. Skyggesiden: Jeg tenkte først at "jammen, denne typen film har vi da sett tusen ganger før", men etter en stund krøp den skikkelig under huden på meg.
5. Julie&Julia: Gjensyn. Kosefilm av ypperste slag.
6. Parenthood: Gjensyn nr. én million. Filmen som bare blir mer og mer sann for hvert år som går.
7. Another Year: Mike Leigh er min favoritt. Og denne filmen er bare rett og slett en perle. Jeg ville at den aldri skulle slutte.
8. Longitude: Britisk tv-film om oppfinnelsen av kronometeret. Hadde aldri hørt om filmen, men den var faktisk interessant og underholdende, selv om den langtfra var perfekt.

Februar:
9. Fjellet: Troverdig og ubehagelig om ulike måter å takle en krise på. Realistisk og gripende.
10. Hamlet: Kenneth Branaghs laaaange og pretensiøse utgave. Jeg har aldri vært noen fan av Shakespeare, og ble det ikke av denne filmen heller.
11. Watership Down: Mye mer spiselig enn boken. Og egentlig utrolig skummel og voksen til barnefilm å være.
12. Yogi Bjørn: Åtteåringen elsket den, mannen syntes den var helt grei, og jeg hatet den. Virkelig.
13. Event Horizon: Jeg har sett den før, men husket ingenting av den, bare at den var skummel. Og det er den. Tynt plott, men du verden så klaustrofobisk og nervepirrende.
14. The King's Speech: Det Skilpadda sa.
15. Meet the Robinsons: Disney-fegnefilm. Helt grei. Langtfra det beste fra den kanten, men dinosauren var jo ubetalelig, da.

Mars:
16. Black Swan: Intens og skummel. Ikke minst fordi man selv når filmen er slutt, aldri helt vet hva som egentlig har foregått.
17. Twilight: Men den handler jo egentlig ikke om vampyrer i det hele tatt, jo! Ergo mye mer interessant enn det jeg hadde trodd.
18. Cast Away: Gjensyn. Mange synes denne er dårlig. Jeg elsker den. Og ikke minst elsker jeg Wilson. Den beste birollen i en film noen sinne.
19. The Way Back: En film jeg mener burde engasjere, men som ikke gjør det. Jeg ga i alle fall blanke når rollefigurene døde en etter en. Fint filmet, men Colin Farrell passer ikke inn, og rollefigurene ellers er ikke klart nok definert.
20. Biutiful: Dette må vel være det beste eksempelet på en film som kryper under huden på deg. Utrolig sterk, og så vond å se på at satt og vrei meg i stolen og ville noen ganger bare bort og ut. Men likevel - så utrolig verdt å se.
21. New Moon: Og der fant jeg min indre fjortis. Elendige spesialeffekter, men akk ... den kjærlighetssorgen.
22. True Grit: Se januar. Men denne gang med teksting. Og det hjalp. Veldig.
23. The Breakfast Club: Gjensyn nr. ørten. Tenk at jeg egentlig var så veldig glad i denne filmen da jeg var tenåring. Nå, derimot!
24. Another Year: Det er ikke lenge siden jeg så denne på kino, men den var verdt et gjensyn. Og jeg så rollefigurene i et litt annet lys denne gangen. Snodig. En fantastisk film som stiller spørsmålet om vi kan velge å være lykkelige.
25. Rango: Fnis. Morsom, og noe eksentrisk film som jeg ikke helt klarer å plassere. Barnefilm? Voksenfilm? Jeg koste meg masse, mens åtteåringen synes den var litt kjedelig.
26. Shutter Island: Gjensyn. Veldig spennede å se filmen igjen og lete etter skjulte tegn. Filmen er fortsatt dritskummel, ikke minst musikken.

April:
27. Blue Valentine: En film om kjærlighet. Ganske enkelt. Og en nydelig sådan. Og med nydelig mener jeg IKKE søtsuppete.
28. Jeg reiser alene: Jeg har nettopp lest Charlotte Isabel Hansen, så for meg var det en fin oppsummering av boken. Ingen stor film, men morsom og med høy feelgood-faktor.
29. The Madness of King George: Interessant, siden jeg ante lite og ingenting om denne kongen og sykdommen han slet med. Meget velspilt.
30. Rio: Denne historien har vi da sett utallige ganger før i mye bedre utgaver. Kjedelig og komplett sjarmløs.
31. Zodiac: Alt for lang, og ikke feilfri, men likevel utrolig spennende thriller. Og ingen typisk Hollywood-slutt.
32. Up In the Air: Gjensyn. Mer bittersøt når man kjenner historien, men fortsatt så fiiiin. Også Vera Farmiga, da.

Mai:
33. Source Code: Oh yes. Duncan Jones slår til igjen. Kommers, men likevel en nytelse. Intelligent og fengende. Og Jake Gyllenhaal og Vera Farmiga. What's not to like?
34. Annie Hall: Gjensyn. En klassiker. En av Woody Allens beste. Og tenk at det var en gang Diane Keaton IKKE var utelukkende irriterende.
35. Never Let Me Go: Distributøren har av en eller annen merkelig grunn valgt å ikke sette denne opp på vanlige kinoer i Norge, noe som er en katastrofe. En ufattelig creepy og tankevekkende film. Månedens film på Cinemateket, så jeg sier bare: SE DEN!
36. Trainspotting: Gjensyn. Fortsatt like avskrekkende. Skremmende som f.
37. Mansfield Park: Ikke den mer kjente utgaven fra 1999, men TV-film fra 2007. Jeg har verken sett eller lest Mansfield Park før, så jeg har ingenting å sammenligne med. Denne var vakker og tidvis morsom, men veldig treg i starten før alt skjedde altfor fort på slutten. Men med en hysterisk festlig Lady Bertram.
38. Austin Powers - International Man of Mystery: Gjensyn nr. ettellerannet. Stadig rasende festlig. Det er spooky å se hvor mange sitater fra denne filmen mannen og jeg bruker i hverdagen.
39. Austin Powers - The Spy Who Shagged Me: Gjensyn. Denne kunne vært like bra som enern, hadde de bare droppet den umorsomme og heslige Fat Bastard. Yuk.
40. A Serious Man: Cohen-brødrene skuffer ikke denne gangen heller. Den typen film som får meg til å skjønne hvor bra jeg har det.
41. A Single Man: Gjensyn. Like fin som første gang, men det var først nå jeg merket den åpenbart symbolske bruken av farger og lys. Trist og vakker.

Juni:
42. Vann til elefantene: Jeg hadde ingen forventinger til denne, men den var vakker og underholdende. Men ikke noe mer enn det.
43. American Beauty: Gjensyn. Morsom og ubehagelig på én gang. Jeg liker denne filmen bare bedre og bedre.
44. Paul: Startet bra, men de skulle holdt seg til "alien-fyren er bare en kul dude", og ikke lagt inn masse skyting og vill bilkjøring. Ble for lang og platt i lengden.
45. Castaway on the Moon: JA! JA! JA! Koreansk feelgood-film med bøttevis av humor og sjarm. Et must!
46. Natt på museet: Usjarmerende og teit film. Men åtteåringen likte den.
47. Kung Fu Panda 2: Jeg kan faktisk ikke si hva jeg synes om filmen, for jeg var så trøtt at jeg duppet av støtt og stadig. Men den ga i alle fall et såpass bra inntrykk at jeg vil se den igjen en gang jeg er litt mer våken

Juli:
48. Robin Hood: Prince of Thieves. Jeg hadde faktisk aldri sett den før. Mer gory og mindre romantisk enn jeg hadde trodd. Så "extended version", så filmen var altfor lang. Og selvsagt veldig tåpelig til tider.
49. I love you, Man: Bromantic comedy. Bedre enn forventet. Ingen stor film, men til tider ganske morsom på en rimelig lettbeint måte.

August:
50. Oslo, 31. august: Det er rart å se sin egen by på film, den blir liksom på fremmed. En vakker film, som er litt vanskelig å sjangerdefinere og noen ganger litt ke?, men kommer man inn i stemningen, er det bare å nyte den.
51. Melancholia: Jeg elsket den, venninnen min hatet den, så den har vært grobunn for hissige diskusjoner. Det jeg frykter mest er psykisk sykdom og dommedag, så denne filmen holdt å å ta kvelertak på meg. Men likevel elsket jeg den.
52. Harry Potter and the Deathly Hallows, Part II. Jeg synes de siste filmene har vært altfor vanskelige å følge, men denne var klar og konsis og en fantastisk avslutning på serien.
53. The King's Speech: Gjensyn. Fortsatt glitrende spilt. Og fortsatt sitter jeg og lider på kongens vegne når han skal holde taler.
54. Kick-Ass: Jeg blånekta først å se den, men sa meg omsider villig til å prøve. Og den var ikke så verst, egentlig. Jeg liker ikke så mye gory vold i film, men handlingen rundt var morsom.
55. Submarine: Ubetalelig! Fantastisk fin og morsom film og hvordan det er å være ung. Anbefales.
56. The Lovely Bones: Njah ... Gjensyn, og nå så jeg hvor svak filmen er på mange måter. Weiz/Wahlberg som foreldrene er helt feil (de er så altfor unge) og hele heaven-greia er vel new age. Men jeg liker filmen på mange måter likevel, selv om jeg ikke helt skjønner hvilken sjanger den prøver å være.
57. Cloverfield: Jeg ville i utgangspunktet IKKE se denne, men lot meg overtale. Og angrer meg ikke. Skummel og overbevisende.