Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

[Nooria]

Jeg har studert i syv år, fått 3 barn som jeg ammet mellom 11 mnd og 1 1/2 år (begynte å jobbe da de var 8-9 mnd), jobbet i mange år, stressende jobb (men veldig morsom) og stressende småbarnsliv. I 2011 sa kroppen min stopp og jeg har tenkt mye.

Jeg er sliten av den karusellen jeg er en del av. Det blir for mye. Kroppen min henger ikke med. Tidlig dette året viste det seg at jeg var alvorlig syk (nå er jeg frisk etter en lang og tøff behandling). Jeg tok ikke signalene for alle mine venninner var like slitne (også de med barn og travel jobb) .

Skal vi fortsette slik som dette? Blir ikke dere også slitne av den fantastisk kule jobbene, reisene, utfordringene, de skjønne barna, det sosiale livet?

I vinter var det en artikkel i Dagens næringsliv om hvorfor kvinner er mer sykemeldt enn menn, og forskerne kunne ikke finne svaret på hvorfor. Jeg vil heller stille spørsmålet annerledes: Hvor mye tåler egentlig kvinnekroppen?

Vi jenter studerer mer enn noen gang, vi jobber mer enn noen gang, vi føder minst like mange barn som våre mødre (en mer er trenden rundt meg) og vi er "best i verden på å amme" (såvidt jeg husker en avisoverskrift for få år siden). Selv ser jeg daglig oppegående engasjerte kvinner med frøsete hår, gjennomsiktig hud, poser under øynene og et slitent blikk.

Dette innlegget er inspirert av tråden om Trode Mostue. Jeg mener at denne diskusjonen ødelegges av at folk som henne sier at "likestillingen har gått for langt!. Likestillingen har absolutt ikke gått for langt. Den har ikke kommet langt nok. Det er derfor mange kvinner enda er trippeltarbeidende.

Jeg mener at noen grep må gjøres som gjør at familien som helhet blir mindre presset, ikke minst kvinnene.