Om å ha barn med mange forskjellige

[kie]

Vi lever heldigvis i en tid der skam for å ha "mislykkes" ikke er til hinder for at kvinner som lever i dårlige forhold kan gjøre de grep som er nødvendige for å bedre situasjonen. Om det så er å bryte ut av et forhold.

Jeg synes vi skal være ekstremt forsiktige med å bygge oppunder evt. skamfølelser og bruke "tenk på barna" som emosjonell utpressing/argument. Bl.a. ved å betrakte og omtale slike valg som mindreverdige i forhold til modenhet, omsorgsevne osv.

At kvinner som lever i dårlige forhold velger å bryte når det er nødvendig uten å bry seg for mye med hva naboene sier, synes jeg er flott. Jeg synes det vitner om at de faktisk tar ansvar.

At kvinner som har dårlige erfaringer finner lykken igjen og skaper en ny fremtid og får flere barn uten å skamme seg synes jeg også er flott og vitner om fremskritt.

Man kan rett og slett ikke vurdere verken omsorgsevne, stabilitet eller modenhet utifra antall barn/antall fedre.

Selv har jeg vokst opp med en mor som i praksis har vært et strålende eksempel på at kvinner kan stå på egne ben. At det ikke er noen skam å snu. Omsorg, stabilitet og trygghet har vi fått i massevis og jeg er sjeleglad for at hun ikke valgte bort mine søsken av frykt for hva naboene måtte tenke. Selv om det er både p-pille-barn, spiral-barn osv. i søskenflokken.

Hun har levd mye mindre utsvevende enn mange av sine kritikere. Alle barna er resultat av langvarige forhold. Men hun har båret frem de barna som har kommet ut av det. Og hun har vist at man ikke trenger å akseptere utroskap etc. selv om man er gravid.

Dette har gitt meg og mine søstre en god ballast og gjort oss trygge på at vi ikke er stuck og må tåle hva som helst fra de vi velger å dele livet vårt med.

Søsteren min har 2 barn fra to forskjellige forhold. Det er 10 år mellom barna.

Jeg har 5 barn med samme far og vi lever sammen enda. Jeg vil si at jeg har vært veldig heldig. Jeg vil ikke være så snørrhoven at jeg påberoper meg noen slags moralsk overlegenhet i forhold til de som ikke er i min situasjon.

Og det eksempelet min mor satte ved å stå på egne ben og ikke godta hva som helst gir meg en trygg visshet om at selv ikke jeg trenger å finne meg i hva som helst dersom min mann noensinne skulle gjøre noe som ikke var forenelig med fortsatt ekteskap. Jeg har en trygghet som forteller at det er mulig med trygghet, stabilitet og god omsorg selv om livssituasjonen skulle endres. Dette gjør meg godt rustet til å takle også andre endringer i livet.

En mor kan være en trygg, stabil og god omsorgsperson selv når andre ting ikke blir som planlagt. Enten det er familieforhold, økonomi eller sykdom.

Stabile omsorgspersoner er mye viktigere enn stabile/tradisjonelle omstendigheter. Det er fullt mulig for en stabil og god omsorgsperson å være i en slik situasjon at omstendighetene er skiftende i perioder. En ustabil person vil nødvendigvis ofte skape ustabilitet rundt seg, men ved å bedømme personens stabilitet kun utifra situasjon så feilbedømmer man veldig mange oppegående kvinner som fortjener ros istedet.

Det ser forøvrig også ofte ut som om mange tror at mennesker er statiske. De som har en ektefelle de fortsatt kan leve med tror kanskje at de er så gode og fornuftige menneskekjennere på grunn av det. Men i virkelighetens verden kan mye skje. Det kan være snakk om at partneren forlater en, at partneren etter flere år som monogam utvikler et langvarig forhold på si, partneren kan bli psykisk syk, få et spilleproblem, rusproblem osv. osv.

En ting er å gå inn i et forhold med noen som allerede viser tegn på slike ting, noe helt annet er det som skjer underveis. Der har vi sørgelig få garantier. Å da være en stabil voksenperson som tar et voksent valg om å ta seg selv og barna ut av en slik situasjon fortjener noe helt annet enn andres fordommer.