The accidental gardener

[Candy Darling]

Det ville være å overdrive å si at jeg har naturlig grønne fingre. For ikke å si grov løgn. Men jeg elsker blomster. Jeg blir glad inni meg når peonene blomstrer, og jeg gruer meg til å reise akkurat nå som irisen kommer for fullt. Og rosene! (Neida, jeg gleder meg til å reise. But still.)

Contratory to general belief er jeg en skikkelig hippiegartner. Jeg plukker ikke snegler en gang, og det ser ikke ut til at de gjør noe særlig skade. Til nød sprayer jeg rosene med kick-ass bladlusspray et par ganger i året. Ikke får de noe særlig med gjødsel heller.

Men det ser ut som blomstene mine liker fremgangsmåten min. Ting spirer og gror og blomstrer og sprer seg villig vekk langt utover grensene. (Eller kanskje det er darwinisme i praksis? Jeg husker nemlig ikke halvparten av det jeg har plantet, og får meg stadige overraskelser. Så kanskje halvparten mislykkes? Det er nemlig plenty tomme plasser også; da pleier jeg bare å kjøpe noe nytt som blomstrer nå.)

Da er vi ved sakens kjerne, tror jeg. Jeg har nemlig ikke noen plan, og det synes. Det er liksom ... rotete. De oransje kjempevalmuene er fantastiske når de kommer, men så regner det i 4 dager, og de ligger flate til bakken resten av blomstringstiden. Jeg må sikkert ha et slags bur på dem (bur? De flotte, viltvoksende valmuene?).

Og hva når de er i avblomstringsmodus? Jeg er livredd for å frarøve de stakkars knollene (løkene?) sårt tiltrengt næring, så jeg tør ikke klippe ned noenting, annet enn å knipe av avblomstrede blomster. Jeg tror det er mye av greia med Den Hemmelige Hagen-looken. Hva gjør man med det?

Jeg kommer aldri til å bli en snorrett pallekarmgartner. Jeg vil ikke heller; jeg har en bitteliten hage og vil bare gå med solhatt og sherryglass og snuse på rosene. Men er det noen som har noen superenkle tommelfingerregler for the accidental gardeners for å bli liiiitt mer organisert og gjennomført?