Filmer sett i 2014

[Skilpadda]

Januar:

1. Silver Linings Playbook. Vellaget og ganske vellykket romantisk drama om to ustabile personer som finner en felles mening i de delvis sammenraste livene sine. Begge er overbevisende selvdestruktive etter i kjølvannet av en livskrise, og har problemer med å oppføre seg normalt og omgås familiene sine på en alminnelig måte. Hovedpersonen går litt for lettvint over fra "real crazy" til "movie crazy", og Bradley Cooper har ikke all verdens med dybde, særlig sammenlignet med Jennifer Lawrence (som, som vanlig, er glimrende), men jeg likte det nå likevel. Jeg liker i grunnen romantiske komedier og sånt, såfremt de ikke er skikkelig dårlige eller skikkelig kvinnefiendtlige, og denne var ingen av delene.

2. Sherlock (sesong 3, 3 episoder). Lenge (lenge!) etterlengtet ny sesong, to år etter Reichenbach, og serien skuffer ikke nå heller. Tettpakkede halvannen time lange episoder nå også, og hver av dem fungerer som en nær frittstående liten film. Kjennskap til Conan Doyles historier gir, som før, mange morsomme in-jokes, men er på ingen måte nødvendig - og ofte er det forvirrende like mye som noe annet, når historien er endret eller kjente navn brukes på helt andre personer enn i bøkene. Forholdet mellom Sherlock og John står fremdeles sentralt, og Cumberbatch og Freeman stråler som alltid, med karismatisk og nyansert samspill som får frem både nærheten og frustrasjonene og endringene som to års fravær har medført. Sherlocks forhold til storebror Mycroft har fått en noe større plass enn i tidligere sesonger, noe jeg setter stor pris på for innsikten det gir i dem begge. Det er mye moro her, blant annet i Johns kjæreste Mary (spilt av Freemans RL-samboer), og til og med foreldrene til Sherlock dukker opp, i form av Cumberbatchs egne foreldre!

3. Cloudy with a Chance of Meatballs. Denne var Podens forslag, og vi likte den godt. Jeg satte nok aller mest pris på den sjarmerende animasjonen og de mange måtene den brukte, vred på og gjorde narr av genrekonvensjoner på. Elleveåringen syntes den var ganske spennende og riktig vittig, og hans første kommentar etter at filmen var slutt var den samme replikken som jeg syntes var morsomst: "'I am also a nuclear physicist.' 'Really?!?' 'No. That was a joke. I am also a comedian.'". Historien er en slags trollmannens læregutt-variant om overforbruk, sløseri og klimaødeleggelser, men den er så vittig og selvironisk at den ikke finnes moraliserende. Og så er det alltid hyggelig med nerdete hovedpersoner som finner ut at de trives bedre med å fortsette å være nerder enn ved å prøve å bli sånn som alle andre. (Men vi er begge litt spent på hva de egentlig gjør i oppfølgeren.)

4. Doctor Who (sesong 2, dvs. David Tennants første). Det er morsomt å se denne om igjen sammen med elleveåringen. Det gikk litt tregt med fremdriften en stund, fordi noen av episodene var i overkant skumle (i særdeleshet Tooth&Claw!), men nå går det bedre og raskere. Jeg legger ekstra godt merke til det "pedagogiske" nå, med dronning Victoria og William Shakespeare og ymse politiske og moralske dilemmaer som Poden enten får med seg og spør om eller som suser rett over hodet på ham. Og så er det veldig morsomt å bygge opp en større felles referanseramme og sitatmengde vi kan bruke til hverandre.