«Samfunnet forventer det perfekte, og at vi fjerner barn som er annerledes»

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg synes det aller viktigste er at man har respekt for andres valg. Både at de som ønsker å bære frem et handikappet barn skal ha gode hjelpeordninger sånn at det er et reelt valg, og at man har respekt for de som ikke ønsker det, og ikke begrenser muligheter som tidlig diagnostikk.

Respekt for andres valg skal man ha. Men jeg synes at noe av kjennetegnet på vår tidsalder er nærmest en redsel mot å diskutere verdier på et mer overordnet plan. På en måte er det fint, det er viktig å ha respekt for at vi er forskjellige og at verden ikke ser helt lik ut fra ulikt ståsted. På den andre siden taper vi kanskje noe. Men det var en digresjon.

Jeg er usikker på om samfunnet er på vei mot mindre toleranse for funksjonshemminger eller om det vi ser er den realiteten som hele tiden har vært der, men som nå er mer tydelig på grunn av tidligere prenatal diagnostikk (delvis kombinert med det jeg skriver over om mindre absolutte etiske regler for mange, det er stuerent å velge ut fra det som kjennesbest for seg selv i sitt liv). For noen generasjoner satte man funksjonshemmede barn ut i skogen for å dø. Foreldregenerasjonen vår hadde institusjoner. Jeg er ikke helt overbevist om at flere hadde valgt å bære frem funksjonshemmede barn den gangen enn nå hvis det hadde vært et reelt valg.

Jeg synes at noe av det verste jeg hører er politikere (KrF med venner) som vil begrense diagnostikken fordi man er redd for at folk kunne finne på å velge bort funksjonshemmede barn hvis de fikk muligheten. Hva sier det? Sier det at samfunnet ikke godtar funksjonshemminger? Jeg tror ikke det. Det sier noe om hvor innmari dårlig samfunnet faktisk tilrettelegger for de som påtar seg å være samfunnets gode samvittighet og utstillingsvindu her, de som bærer frem og ivaretar funksjonshemmede barn så vi kan oppleve det mangfoldet det snakkes så varmt om. De som aldri har en normal familieferie noen sinne, som ofrer økonomi, egne interresser, egen helse og yrkesliv. De som setter parforhold og andre barns behov til side for å ivareta det ene barnet og som møter motstand når de ber om å få sove et par netter i måneden eller gi de andre barna en normal ferieopplevelse. Jeg er usikker på om de ikke har skjønt hva det vil si å ha et sterkt funksjonshemmet barn eller om de er direkte ondskapsfulle. Hvis målet er at foreldre skal bære frem funksjonshemmede barn må samfunnet vise at det vil bære den ekstra byrden sammen med foreldrene.

Holdninger om at foreldre bør velge bort funksjonshemmede barn av hensyn til samfunnsøkonomien finnes også. Det oppleves heldigvis for de fleste av oss som helt spinnville tanker. Men noen sier dem til og med høyt. Hvordan skal man jobbe mot sånne holdninger tro?