Når unge, vellykkede menn tar livet sitt

[Dronningen]

Jeg tenker av og til på dette med 'perfeksjon' i samfunnet som ideal. Vi har jo diskutert dette i flere andre tråder i forbindelse med alle krav man står ovenfor. Men det er kanskje i ferd med å bli et slags 'samfunnsproblem'. Livet skal være så perfekt på alle områder. Studier, jobb, utseende og kropp, partner, bryllup, økonomi, barn, hus og hjem and so on. Vellykkethet, kontroll, idyll og 'lykke'. En konstant streben etter noe, men sjelden fokus på å være fornøyd med ståa som den er. Aksept for livet i seg selv.

Og hva kan man gjøre for å oppdra barn til voksne folk som klarer å se at alle impulser man får fra verden, bare er biter av en helhet, som som regel har sin bakside de også. At perfeksjonismen i seg selv ikke er lykkegivende. At du er god, selv om du ikke er best, at du betyr noe og er viktig, selv om du ikke er perfekt. At lykke ikke er evig tilstand, men fine øyeblikk som dukker opp av og til, som du ikke kanskje klarer å se uten å ha hatt litt motstand i ny og ne. Og det å ha noe å leve for og klare å se verdien i livet og egen eksistens, uten at det blir målt på noen måter. I et målsesamfunn som vårt, er det mulig å ikke sammenligne oss med noen, og bare være tilfreds?

Alle må vi ha noe som driver oss. Det varierer fra person til person, men noe som gjør at vår eksistens betyr noe - i det minste for oss selv.