Filmer sett i 2014

[Divine]

Januar:
1. The Secret Life of Walter Mitty. Jeg kjente bare historien som en døll novelle fra Selected Short Stories på videregående, men elleveåringen ville så gjerne se den, at jeg ble motvillig med. Men filmen var båre søt og morsom. Og visuelt fantastisk. Og Ben Stiller passet godt i rollen.

2. The Hunger Games - Catching Fire. Bygd opp på nøyaktig samme måte som enern, men "bigger and better". Spennende med uvissheten om hvem som var på hvem sin side. Jeg kommer nok til å se treeren når den kommer.

3. The Hurt Locker. Jeg liker egentlig ikke krigsfilmer i større grad, men denne var ikke kvalmende episk på noe vis, men mer dogmeaktig og "gritty". En overbevisende film som virkelig klarer å gjøre angsten og spenningen til noe man som publikum nærmest kan ta og føle på.

4. Mor og sønn. Romania er virkelig en fjern verden. Eller er det det? Ville en norsk film om nyrike, egosentriske halvgamlinger vært stort annerledes? Mye tungt gull og tung røyking, nye penger, klamrende mødre, korrupsjon og oss versus dem. Men likevel ikke bare dyster. Den svarte humoren er ikke langt unna. Anbefales!

5. Fringe - sesong 5. Fringe var lenge ufattelig holde pusten-spennende. Så i sesong 4 begynte den å hangle litt og starten på sesong 5 var virkelig ikke noe å rope hurra over. Men den tok seg opp og klarte (i motsetning til Lost der J.J. Abrams dreit seg ut på slutten) å samle trådene til en viss grad på slutten.

6. Fortiden. Fra regissøren bak "Nadir og Simin - et brudd", som jeg syntes var aldeles fantastisk. "Fortiden" gikk ikke under huden på meg i like stor grad. Den var litt for lang og litt mer "ordinær", men det betyr ikke at filmen var dårlig. Langt i fra. Alle skuespillerne gjør en strålende jobb, og virker svært overbevisende, også barna. Stemningen er ubehagelig, jeg satt med en følelse av "impending doom" hele tiden, men filmen bikket aldri over i det overdrevne.

7. Bridget Jones' Diary. Denne kan jeg vel snart utenat. Fortsatt morsom. Og Hugh Grant er så sleazy at det er en fryd.

Februar:
8. Kule kidz gråter ikke. Jeg så den sammen elleveåringen og vi gråt begge to. Jeg hadde ingen forventninger til filmen, så jeg ble positivt overrasket over hvor velspilt den var og hvordan den ikke underestimerer barn som publikum.

9. Groundhog day. Denne så vi "selvsagt" på Groundhog Day, mest for at elleveåringen skulle få se den. Morsom og søt, men likevel med ganske mye svart humor. Og finnes det en mer irriterende rollefigur enn Ned Ryerson?

10. Inside Llewyn Davis. Den nyeste Cohen-filmen. Litt vanskelig å si hva poenget med den var, eller om den skal være morsom eller alvorlig (begge deler, vil jeg anta), men det er egentlig uvesentlig. Jeg likte den veldig godt, både musikken, handlingen, dialogene og settingen. Anbefales.

11. Mad Men, sesong 6. Jeg lar meg stadig fascinere av hvor moderne jeg synes 1968 er sammenlignet med 1957 (eller hva det nå var da handlingen startet). Av og til glemmer jeg at det er "gamledager", helt det skjer et eller annet som gjør det soleklart at dette er lenge siden. Jeg har begynt å like folk jeg ikke likte før: Megan, Peter, Roger Sterling, mens min store helt Don, som jeg trodde alltid ville lande på beina, har rotet seg inn i et nett jeg ikke vet om han vil komme seg ut av. Jeg venter spent på fortsettelsen.

12. The Wedding Singer. Gjensyn. Ingen stor film, men morsom nok til at vi gjerne ville se den sammen med elleveåringen. George er jo verdt hele filmen alene.

13. Breaking Bad - sesong 1. Mye hype rundt denne, så jeg var litt skeptisk i starten. Men Walt er jo så ufattelig lett å like, og etter hvert tok storyen seg opp også.

Mars:
14. Sorg og glede. Jeg visste absolutt ingenting om denne filmen, så møtet med den var nærmest en sjokkartet opplevelse. Jeg slet med å fatte at det grusomme hadde skjedd, for rollefigurenes reaksjonsmønster var så ufattelig fremmed. Og Signe var usympatisk fremstilt, noe som gjorde det vanskelig å forstå all den kjærligheten og sympatien hun ble møtt med (noe som sikkert sier ganske mye om meg, egentlig, så sånn sett var filmen interessant på mange måter, man må gå i seg selv litt). Jeg skjønte heldigvis ikke før på slutten av filmen var selvbiografisk, hadde jeg visst det, vet jeg ikke om jeg hadde maktet å se den.

15. Blind. Jeg trodde dette var en psykologisk thriller, men det var jo en metafilm av udefinerbar sjanger. Den var både creepy, morsom og vakker. Og ganske modig, den viser både hardcore porno og lager humor rundt 22. juli.

16. Her. Dvelende, visuelt ufattelig vakker film med Joaquin Phoenix i en svært krevende rolle. Han bærer filmen nesten helt alene, og ofte kun i nærbilder. Dette var nok en film hvor jeg måtte jobbe litt med meg selv for ikke å se på Theodore som en litt creepy fyr, så det var befriende å se at de rundt han så ut til å synes at det å date et operativsystem var nytt og spennende, men ikke på noe vis avvikeratferd. Og vil jeg egentlig ikke bare at folk skal være lykkelige, så hvorfor syntes jeg det egentlig bare var bra at det gikk som det gikk? Uansett, som mannen min sa, dette må da være den mest poetiske måten å si at man har vokst fra noen på: It's like I'm reading a book and it's a book I deeply love. But I'm reading it slowly now. So the words are really far apart and the spaces between the words are almost infinite.

17. Saving Mr. Banks: Helt grei film om konflikten mellom Walt Disney og forfatteren av bøkene om Mary Poppins. Velspilt om konflikten, men det var for mange unødvendige og til tider intetsigende (selv om de var vakre og ofte rørende) flashbacks til forfatterens barndom.

18. Breaking Bad - sesong 2: Mer futt i denne sesongen. Morsomt.

April:
19. Walesa. Man of Hope.: Rene historietimen. Interessant og lærerik. Min første polskspråklige film, så dette var nytt. Noe langdryg til tider, men viste et balansert bilde av Lech Walesa. Og fåglarna vet hvor mange brødskiver stakkars Danuta skar i løpet av filmen.

20. Bruce Almighty. Gjensyn fordi elleveåringen ville se den. Jim Carrey har vært både bedre og verre. Jennifer Aniston er ræva. Men Gud er ganske underfundig, i det minste.

21. Kongen av Bastøy. Stadig anbefalt av eldstemann, så jeg ble nysgjerrig. Jeg likte at de brukte veldig mange ukjente skuespillere. Sterk story, og relativt sobert spilt. At dette er relativt nær fortid er kjempeskremmende.