Å gjøre noe kun for å glede en annen ...

Inagh · 07-11-15, 20:42

Jeg har ei kusine - la oss kalle henne Maria, hun er litt over femti år.

Maria er en enkel sjel. Hun lever sitt liv, et noe ensomt liv, hun har svært lite kontakt med sine søsken og familie ellers, og hun har få venner. Hun er preget av en oppvekst hvor et alvorlig fysisk handicap har hemmet henne i utfordelse, og hun sliter med engstelse og syns livet kan være litt for skummelt til tider.

Marias liv handler om å synge i kirkekoret og pynte til gudstjeneste, og hun har et stort og varmt hjerte for alle Guds små skapninger med fjørdrakt eller fire bein. Hun er et menneske som ikke er i stand til å gjøre noen vondt.

Det er en ting som har falt Maria tungt for brystet i mange år nå. Hun ble aldri konfirmert.

I kveld, ble hun konfirmert. Det var en egen seremoni i kiken, kun for henne, og helt etter hennes ønske om hvordan det skulle være. Det var utrolig høytidelig - det var masse vakker sang, røkelse, vievann, salving og nattverd. Kusina mi strålte av lykke da hun tok i mot velsignelsen fra prestene som sto for seremonien.

Jeg hadde ikke tenkt å gå. Jeg er ikke kristen, jeg hører ikke hjemme i et kirkerom. Men likevel... Noe i meg sa at jeg burde gjøre det. Så jeg kom - jeg og ei felles kusine av oss, "Anne" - hun som også hadde 100 unskyldninger klare i hodet for andre ting hun heller ville gjøre en lørdagskveld...

Jeg er glad vi gikk. Det var bare oss to og ei niese fra familien, og Maria var så glad så glad for å se oss.

Tre kvarter av mitt liv. Tre lange kvarter, sånn egentlig, hvor jeg ikke skjønte et pøkk av hva som skjdde, og måtte hviske til en mann bak meg, som så ut til- og hørtes ut som han var på rett sted til rett tid, om det var lov å sette seg nå.

Tre lange kvarter med overjordisk vakker musikk, men du hvor tung røkelsesluft og høykirkelig messing. Tre kvarter hvor jeg ikke turte se bort på Anne, som satt ved siden av meg, i frykt for at vi skulle bryte ut i fniseanfall over han, som Anne etterpå kalte "spirrevippen av en kjerub" - en ung fyr som så ut som han hadde ramla ned fra ei sky og som var veldig opptatt av å vifte røkelse i ansiktene på oss...

Tre kvarter av mitt liv - lange kvarter, men på mange vis noen av de mest fornuftige 45 minutter jeg har brukt opp noen gang. For det betydde så utrolig mye for Maria, at det ble helt ubetydelig at jeg syntes det var aldeles forskrekkelig kjedelig, midt oppe i det høytidelige og vakre.

Noen ganger er det godt at man har gjort det riktige - i kveld kjennes det slik. Anne og jeg er glade vi gikk i seremonien.

(Anne og jeg er enige om at dette er noe vi aldri mer vil bruke en lørdagskveld på. Neste gang vi treffes, skal det bli over en øl. )

07-11-15, 20:42	#1
Inagh Slumrende Ullteppe Medlem siden: Sep 2006 Innlegg: 26.988 Blogginnlegg: 35	Å gjøre noe kun for å glede en annen ... Jeg har ei kusine - la oss kalle henne Maria, hun er litt over femti år. Maria er en enkel sjel. Hun lever sitt liv, et noe ensomt liv, hun har svært lite kontakt med sine søsken og familie ellers, og hun har få venner. Hun er preget av en oppvekst hvor et alvorlig fysisk handicap har hemmet henne i utfordelse, og hun sliter med engstelse og syns livet kan være litt for skummelt til tider. Marias liv handler om å synge i kirkekoret og pynte til gudstjeneste, og hun har et stort og varmt hjerte for alle Guds små skapninger med fjørdrakt eller fire bein. Hun er et menneske som ikke er i stand til å gjøre noen vondt. Det er en ting som har falt Maria tungt for brystet i mange år nå. Hun ble aldri konfirmert. I kveld, ble hun konfirmert. Det var en egen seremoni i kiken, kun for henne, og helt etter hennes ønske om hvordan det skulle være. Det var utrolig høytidelig - det var masse vakker sang, røkelse, vievann, salving og nattverd. Kusina mi strålte av lykke da hun tok i mot velsignelsen fra prestene som sto for seremonien. Jeg hadde ikke tenkt å gå. Jeg er ikke kristen, jeg hører ikke hjemme i et kirkerom. Men likevel... Noe i meg sa at jeg burde gjøre det. Så jeg kom - jeg og ei felles kusine av oss, "Anne" - hun som også hadde 100 unskyldninger klare i hodet for andre ting hun heller ville gjøre en lørdagskveld... Jeg er glad vi gikk. Det var bare oss to og ei niese fra familien, og Maria var så glad så glad for å se oss. Tre kvarter av mitt liv. Tre lange kvarter, sånn egentlig, hvor jeg ikke skjønte et pøkk av hva som skjdde, og måtte hviske til en mann bak meg, som så ut til- og hørtes ut som han var på rett sted til rett tid, om det var lov å sette seg nå. Tre lange kvarter med overjordisk vakker musikk, men du hvor tung røkelsesluft og høykirkelig messing. Tre kvarter hvor jeg ikke turte se bort på Anne, som satt ved siden av meg, i frykt for at vi skulle bryte ut i fniseanfall over han, som Anne etterpå kalte "spirrevippen av en kjerub" - en ung fyr som så ut som han hadde ramla ned fra ei sky og som var veldig opptatt av å vifte røkelse i ansiktene på oss... Tre kvarter av mitt liv - lange kvarter, men på mange vis noen av de mest fornuftige 45 minutter jeg har brukt opp noen gang. For det betydde så utrolig mye for Maria, at det ble helt ubetydelig at jeg syntes det var aldeles forskrekkelig kjedelig, midt oppe i det høytidelige og vakre. Noen ganger er det godt at man har gjort det riktige - i kveld kjennes det slik. Anne og jeg er glade vi gikk i seremonien. (Anne og jeg er enige om at dette er noe vi aldri mer vil bruke en lørdagskveld på. Neste gang vi treffes, skal det bli over en øl. ) __________________ What doesn't kill you, makes you stranger.