Adventskalender som passer tenåring

[Høst]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Er det ingen som reflekterer over pris her? Kalender til 1300 kr til en tenåring og hva slags kjøpepress det skaper?

Til alle dere med opplevelseskalendere, hobbykalendere, flaxkalendere og tilsvarende - reflekterer ingen av dere over hvilket prestasjonepress/spillepress det skaper?

Jeg er så inderlig lei over at argumenter som "at man skaper/bidrar til kjøpepress" ikke bare er helt stuerent - man må nesten forvente det i en tråd som dette.

Med full(e) jobb(er), fulltidsstudium (for meg) og (altfor mye) kveldsjobbing (for mannen), to timer pendling hver dag og oppfølging av tre unger (hvorav en med ptsd, angst og depresjon) er alle former for opplevelseskalendre, hobbykalendre, bake-kake-kalendre og tilsvarende utelukket. Dette lærte jeg for noen år siden etter gråtende unger, slitne foreldre og kalendre som aldri ble fullført, men som jeg kjøpte fordi hobbykalendre jo var det "riktige" og "aksepterte".

Jeg har shoppet masse dyrt og billig stæsh/ræl/vettuge ting i løpet av årene, jeg har sittet i timesvis og pakket pent inn, hengt de på, og sett unger leke en halvtime med tingene (for så å legge det med resten av lekene som stort sett aldri brukes). Dyr moro, både i kroner og timer.

Jeg gjør mine prioriteringer. Jeg har unger som jubler over bukser på salg til 30 kroner på Cubus (15-åringen), og som blir overhappy over å få BÅDE ei klubbe og seigmenn til lørdagskosen (seksåringen). Toåringen elsker alt vi gir henne så lenge vi sier "værsågod".

15- åringen hadde en periode for noen år siden hvor hun innimellom spurte om flaxlodd på butikken. Hun fikk klar beskjed om at vi ikke kaster penger ut av vinduet. Hverken på flaxlodd eller andre ting, uavhengig av om det er snakk om 25 eller 250 kroner. Det blir ikke loddkalendre her i huset.

Vi feirer ikke morsdag/farsdag, eller voksenbursdager, foruten ei kake hvis noen husker på å bake. Men jeg bruker gjerne morsdagstiden til å kjøpe meg billige parfymesett siden de er på salg da. Eller jeg shopper slike produkter på taxfree når jeg jobbreiser.

15-åringen bruker sminke og hudpleie. Jeg bruker veldig lite. Men jeg oppmuntrer henne (og meg selv) til å bruke det jeg oppfatter som kvalitet og som huden tåler. Finner jeg en adventskalender som inneholder produkter hun bruker, som koster 1300,- , så prioriterer jeg det. Produktene brukes opp, og er det noe hun allerede har eller ikke vil ha, så drypper det på klokker(mamma)en.

Og jeg er møkklei av å kjenne på at andre mener jeg bidrar til ting som kjøpe- eller merkepress på grunn av dette. Så jeg har lovet meg selv - like lite som jeg skal bruke tiden frem mot jul til å kjenne på følelsen av å være en "dårlig/utilstrekkelig/feilprioriterende mor", like lite skal jeg kjenne på følelsen av tristhet/frustrasjon/irritasjon fordi noen tror/mener/vet noe om meg og mine de umulig har grunnlag for å uttale seg om.

Kjøpepress er som de fleste andre ting ikke en ensidig greie. Hvis min datter sier til noen at hun har fått en dyr ****(fyll inn med det man vil), så er det like mye opp til mottaker å sortere dette under enten "jøss, så heldig du er" eller "Åååå. Det vil jeg og ha." Mine unger er lært opp til det første. Kommer de hjem og sier at vennen har fått ny telefon (seksåringen i går) så er responsen alltid og utelukkende "så flott for ham/så heldig han er/så praktisk, vet han har ønsket seg det." Følges dette av forespørsel fra vårt barn om telefon får de klar beskjed om at det ikke er noe vi har råd til/prioriterer/ønsker nå.

Langt og rotete, men forhåpentligvis er noe forståelig - og Lykken, jeg siterer deg, men dette er ment som en generell tilbakemelding til flere/til generelle holdninger om dette.