Stressa 2019

[Milfrid]

Jeg er ikke helt enig i at alle bare kan prioritere, og så går hverdagen magisk opp. Det stemmer kanskje om man har en A4-familie med mor, far og 2,1 velfungerende barn. Not so much om man er 100% aleneforeldre med barn med utfordringer. Selv om man kobler ut SoMe og FP så har fremdeles ikke døgnet nok timer.

Da handler det ikke lengre om å prioritere, men å sannere.

Jeg tenker et av de største problemene er fasaden og det å ha alt på G. Der ga jeg opp. Bedre med litt skit her og der, enn et rent helvete. Og jeg får spader av naboen, som jobber deltid «fordi hun vil bruke tid på å ha der fint rundt seg». Jeg tenker at det viktigste jeg lærer ungene er at man må være i stand til å klare deg selv, og at selv om det er fint å ha noen i livet sitt, skal man ikke basere seg på det. Og at det ikke er verdens undergang om huset ikke er striglet og støvfritt til en hver tid.

Jeg har lært meg at det som skal til for å overleve en stresset hverdag, er evnen til å sette seg ned og gjøre ingenting, når man egentlig burde gjort en hel haug med andre ting. Man trenger ikke ha huset på G, all mat laget fra bunnen og klatre fjelltopper og få med seg alt som går på teateret for å leve lykkelig.

Og man burde aldri få barn med noen som ikke har barn fra før, sånn at man kan se hvordan vedkommende tar seg av dem.