Er dette ironi?

[Hyacinth]

I hear ya, Pelle. Mine unger er utrolig forskjellige, og det hjelper ikke at den ene har Asperger. Det har ikke bare vært krangling, men snapping, stikking, stygge kommentarer, sjalusi, misunnelse, ekstrem sladring og påfølgende lyving, og i det hele tatt. Kjenner hodepinen kommer krypende bare av minnene, selv om jeg i skrivende stund sitter i bilen på ferie med KUN min mann. Jeg var tidvis redd for at de skulle hate hverandre i voksen alder. Det gjør de heldigvis ikke, men de er fremdeles veldig ulike og har ikke så mye til felles. Og tro meg, vi har jobbet mye med dette her.

Jeg la forresten merke til det du skrev om å hele tiden være «påkoblet». Det har jeg aldri tenkt på, men det gir sånn mening. Og jeg lurer også på om det er medvirkende til hvordan jeg har følt meg etter at de flyttet hjemmefra. (Utrolig sliten, når jeg trodde jeg skulle blomstre.) Jeg hører at dette høres veldig negativt ut, og det er ikke meningen, men det var litt godt å sette ord på det. For jeg har opplevd, og opplever, liten forståelse for dette. Og jeg elsker begge ungene mine og ville aldri vært dem foruten! Men jeg er så glad for at de er voksne, koselige mennesker. Og håper det er en stund til de får egne barn…