Kongefamiliens voldelige realityshow

[Lille meg]

Jeg må applaudere deg for å svare så rolig, Gaia. Det er imponerende.

Det sagt, så vil alle normale foreldre piske seg selv og lete etter feil hos seg selv, om de får unger som på et eller annet vis ikke passer inn i normalen. Hvis ungen blir skolevegrer - burde man ha pushet mer for å få ungen på skolen? Mindre? Hva hvis ungen sliter med å komme inn i arbeidslivet. Skulle man pushet mer på lekser og gode karakterer? Mindre? Hva hvis ungen har blitt tjukk. Skulle man vært flinkere med middagsmaten? Holdt mer igjen på lørdagsgodteriet? Vært mer ute i skog og mark? Og hva hvis man etter årevis med tunge tider oppdager at ungen bør utredes? At ungen har en underliggende diagnose? Hvor mye skal man da piske seg selv for å ikke ha forstått dette tidligere?

Man pisker seg selv fordi det ikke er en fasit. Man pisker seg selv fordi det er ungen din. Ikke fordi man har gjort noe mer feil i oppveksten enn det andre foreldre med mer "perfekte" unger har. Vi kan bare leve livet i én rett tidslinje. Når du ser hvordan ungen ble som voksen, så har du en slags fasit, men den fasiten har du etter oppveksten. Du vet ikke hva som var utløsende for at ungen din ble som han eller hun ble.

Og så blir jeg minnet om novellen jeg skrev om her på FP for over ti år siden.