Storopprydding: Hvordan forholde seg til ting med affeksjonsverdi?

[LilleT]

Jeg har startet 2026 med en grundig opprydding i leiligheten. Jeg henger jo ofte litt etter de store trendene, så har underveis i prosessen latt meg inspirere og påvirke av både diverse bøker om rydding, organisering og minimalisme, og jeg har sett "Rydderevolusjonen" som gikk på TV2 for flere år siden. Jeg har i aller høyeste grad latt meg påvirke underveis, og jeg merker at jeg har endt opp med å måtte rydde enkelte soner på nytt for å stadig kvitte meg med flere av de tingene som er der. Jeg synes det er godt med bedre oversikt, og det gjør jo også at jeg er veldig streng med meg selv når det gjelder nye innkjøp.

Men problemet er ting som har affeksjonsverdi. Mannen og jeg etablerte oss på starten av 1990-tallet. Jeg vet ikke om det var bare i vår krets, men jeg opplevde perioden som en tid mange var opptatt av gammel slekt og arvegods. Eller er det kanskje bare slik mange er når de er i etableringsfasen? Trend eller ikke, vi var nok over snittet interessert i gammel slekt, drev med slektsforskning og hadde kontakt med gamle slektninger. Vi tok også mer enn gjerne imot arvegods, og det føltes veldig gjevt å motta slikt. Resultatet er at vi nok eier mer av den slags enn mange andre, til tross for at tre av fire av foreldrene våre fortsatt lever.

En del av arvegods er i bruk, ikke så ofte, riktignok, men jeg synes for eksempel det er stas å bruke serviset besteforeldrene mine fikk i bryllupsgave i 1945 hver jul. Noe annet er ting som ikke er i bruk, det som er lagret i kasser i boden eller står innerst i et skap. Dette kan være ting som i sin tid har hatt en stor personlig betydning for meg. Jeg har for eksempel lagret diverse servisedeler som jeg har tatt med fra familiehytta etter arveoppgjør der; kopper etter tippoldeforeldre som vekker gode minner om mine barndoms somre. Men de ligger altså i boden og har gjort det i mange år. Jeg kan ikke se at jeg får brukt dem, verken som nips eller nytte, så hva er da poenget? Ryddeguruene jeg har latt meg inspirere av ville kanskje ha rådet meg til å ta bilder av slike gjenstander for så å bare kvitte meg med. Mannen er av en helt annen oppfatning og mener at jeg nærmest er forpliktet til å ta vare på ting for ettertiden, også om barna våre på nåværende tidspunkt sier de ikke vil ha det.

Selv er jeg veldig i tvil. Jeg er mentalt temmelig klar for å gi slipp på mange slike ting. Jeg har allerede lagt ut noe for salg på Finn og sortert ut annet jeg tenker kan gå til Fretex. Dette tenker jeg i utgangspunktet må være greit etter at de voksne barna våre har blitt spurt om de vil overta det (og også om de tror de i fremtiden vil ha det, om de på nåværende tidspunkt ikke har plass til det). Vi har ikke veldig mye lagringsplass i utgangspunktet, og jeg har begynt å tenke på at vi etter hvert kommer til å måtte ta stilling til større mengder arvegods når generasjonen over forsvinner.

Men, nyfrelst på opprydding som jeg er, er jeg litt redd for å gjøre noe overilt her og angre veldig senere. Samtidig er tanken på å såre foreldregenerasjonen som i sin tid kanskje har spart på dette ganske vond, synes jeg. Hva tenker dere om problemstillingen?