Om å la barn gå til barnehagen alene

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Fruktflua, her.

Uansett hvor kort veien til barnehagen er, så skal INGEN unger gå alene dit. Det er bare tragisk, trist, og leit. Hvis foreldrene kan stå i vinduet og vinke, så synes jeg jaggu de kunne ha kledd på seg og kommet seg ut av huset for å følge barnet trygt frem i barnehagen.

Min sønn er 4 1/2 år, men han leker ikke ute alene. Vi eller storesøster ser alltid etter ham.

Altså: det er ikke tragisk at et barn får lov til å gå alene til eller fra barnehagen en og annen gang, hvis det er etter barnets ønske og forholdene ligger til rette for det.

Jeg er enig at det er grunn til bekymring hvis et barn vanligvis eller ofte må gå alene til barnehagen, og det er selvsagt tragisk hvis grunnen til at barnet går alene er at foreldrene ikke gidder bli med eller er indisponert, men at et barn får lov til å følge sin egen trangt til selvstendighet, under kontrollerte og trygge forhold, er verken tragisk eller trist. Det kan like gjerne være en god ting.

Og Frøkna var moden nok (og hagen vår trygg nok) til at hun kunne leke ute alene i lange perioder av gangen da hun var 4,5 år, og da hadde hun gjort det ganske lenge allerede. Det er stor forskjell på hvor modne og selvstendige unger er, og det er enda større forskjell på hvor trygge omgivelser de vokser opp i er, så her vil det variere sterkt hva man kan tillate av selvstendighet, uten at den ene løsningen nødvendigvis er bedre eller riktigere enn den andre.