En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Jeg synest det norske samfunnet er utrolig godt tilrettelagt for å kunne kombinere full jobb med barn. Vi har korte arbeidsuker (basert på standard 37.5 timer), vi har krav på fri når barna våre er syke osv. Det er utrolig mange ting vi tar for gitt som ikke er noe rettighet i andre vesteuropeiske land.

Vi er utrolig priviligerte som kan velge å ta både høyere utdannelse (gratis til og med!!) og få masse barn som denne kvinnen har fått, og ha en karriere!! I mange land må man jo velge det ene eller det andre, vi tar disse tingene som en selvfølge fordi samfunnet vi lever i er så godt tilrettelagt for barnefamilier.

Jeg er så utrolig enig. I mange land, der det er en selvfølge at kvinner enten trapper ned jobbingen eller er hjemme med barna de første årene så har kvinner ikke råd til flere enn ett, maks to barn. De kan ikke velge hvor mange barn de vil ha, i motsetning til norske mødre, der det ikke går på eksistensen løs om man har tre eller fire barn. Utdanning er uansett ikke noe tema, ettersom den a) ikke er gratis og b) ikke ville passe inn med å være mamma. I tillegg til at fars arbeidsdager er lengre og vanskeligere å kombinere med fleksible løsninger til familien. Man har ikke valgefriheten som man har her, og det er det faktisk en del mennesker her i landet som ikke er klar over.

Jeg er selv fra ett av de landene der det er så å si umulig å kombinere familie med jobb, og mine (mange av dem høyt utdannede) venninner har allerede lagd klare planer om å føde så sent som mulig slik at de får best mulighet å ta utdanning og jobbe i så mange år som mulig før de får barn og slutter i jobben. Barnehager er så dyre at det så å si ikke lønner seg å jobbe, for å ikke snakke om at de ikke er åpnet fra 7 til 5 og vanskelig lar seg kombinere med en arbeidsdag. Kvinner må jobbe deltid, ikke fordi de ønsker det, men fordi de må for å få dagene til å gå rundt. Jeg må for rettferdighetens skyld si at det er nok en annen kultur og det å gå hjemme blir sett på som viktigere enn det det blir her, men valgfriheten mangler. (kontantstøtte kan man selvsagt se langt etter)