Utholdenhet i ekteskapet

[007]

Jeg vet ingenting om tall (statistikk) ang. det du nevner, men mener å ha hørt at barn av skilte foreldre skiller seg oftere enn barn som ikke har opplevd skilsmisse?
Både mine og mannens foreldre er gift, men jeg føler ikke at det preger mitt ekteskap. Jeg er så egoistisk (?) at jeg tenker at livet er for kort til å være ulykkelig, og jeg skal heller leve som skilt enn som ulykkelig gift. Hittil har det gått bra (16 år i sommer), men jeg ofrer ikke alt for en hver pris. Til det mener jeg altså at liver er for kort.

[nikki]

Opprinnelig lagt inn av Liven, her.

Jeg vet ingenting om tall (statistikk) ang. det du nevner, men mener å ha hørt at barn av skilte foreldre skiller seg oftere enn barn som ikke har opplevd skilsmisse?
Både mine og mannens foreldre er gift, men jeg føler ikke at det preger mitt ekteskap. Jeg er så egoistisk (?) at jeg tenker at livet er for kort til å være ulykkelig, og jeg skal heller leve som skilt enn som ulykkelig gift. Hittil har det gått bra (16 år i sommer), men jeg ofrer ikke alt for en hver pris. Til det mener jeg altså at liver er for kort.

Helt enig.Ville ikke blitt i et ekteskap for enhver pris.Det er jo sykt i tilfelle.
Dessuten har jeg ingenting til overs for folk som finner seg nye partnere mens de fremdeles er gift.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Liven, her.

Jeg er så egoistisk (?) at jeg tenker at livet er for kort til å være ulykkelig, og jeg skal heller leve som skilt enn som ulykkelig gift. Hittil har det gått bra (16 år i sommer), men jeg ofrer ikke alt for en hver pris. Til det mener jeg altså at liver er for kort.

Det er jeg for så vidt enig i. Ikke for enhver pris.
Mulig jeg er naiv og uerfaren og alt det der, men jeg har i alle fall tenkt at
1) Det vil være bølgedaler i ALLE forhold. De kan vare en stund, men det KAN bli bedre. Jeg vil være utholdende.

2) Om jeg VET at kjærlighetsforholdet mellom mannen min og meg er over, men vi er venner, så er det fortsatt mulig å leve sammen fram til barna blir store. Min kostnad blir blant annet at jeg ikke kan gå inn i et nytt forhold (og jeg ville sikkert savne det), men så lenge samhandlinga mellom mannen og meg hadde fungert godt, ville det vært en okei pris å betale for at barna skulle få vokse opp i én heim der både mammaen og pappaen var. Jeg skylder dem det, tenker jeg (nå).

[Che]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Det er jeg for så vidt enig i. Ikke for enhver pris.
Mulig jeg er naiv og uerfaren og alt det der, men jeg har i alle fall tenkt at
1) Det vil være bølgedaler i ALLE forhold. De kan vare en stund, men det KAN bli bedre. Jeg vil være utholdende.

2) Om jeg VET at kjærlighetsforholdet mellom mannen min og meg er over, men vi er venner, så er det fortsatt mulig å leve sammen fram til barna blir store. Min kostnad blir blant annet at jeg ikke kan gå inn i et nytt forhold (og jeg ville sikkert savne det), men så lenge samhandlinga mellom mannen og meg hadde fungert godt, ville det vært en okei pris å betale for at barna skulle få vokse opp i én heim der både mammaen og pappaen var. Jeg skylder dem det, tenker jeg (nå).

Jeg er og litt der.

Jeg har skilte foreldre som samarbeidet utmerket - mannen har gifte foreldre med en mor som gjør alt - og som på mange vis har et ekteskap som jeg definitivt ikke ønsker meg.

Om jeg opplever at mannen ender opp i samme tralten som sine foreldre - og han ikke ser det selv kan det være jeg pakker snippsekken min og går - Mine barns lykke er også avhengig av min lykke og jeg vil ikke at gutta mine skal tro at det er slikt et ekteskap skal være.

Nå er det enn så lenge (6 år i samme hus) ingen tendenser for akkurat det da - heldigvis.

[Polyanna]

Som flere har vært inne på: Statistisk sett så er det en klar sammenheng.

Men hvorfor?

Skilsmissebarn scorer jo i snitt dårligere på nesten alle målbare faktorer: De gjør det dårligere på skolen, er mer deprimerte, tar oftere selvmord, tar i mindre grad utdannelse, er i større grad arbeidsledige eller trygdet. Og dette er igjen grupper som skiller seg oftere.

A-magasinet hadde en ærlig og brutal artikkel om skilsmissebarn for noen uker siden. At det er tøft, og at det verste er at foreldrene ikke orker å ta inn over seg at det er tøft for barna. Så de må spille happy, for å skåne foreldrene sine.

Reaksjonene var som forventet: Masse moralisering om at folk "gir opp for lett" og så videre i den duren.

Jeg tror ikke det er det som er problemet. Jeg tror at i de aller fleste tilfeller så er en skilsmisse godt gjennomtenkt.

Problemet er at mange tydeligvis i fir liten grad orker å ta inn over seg at dette valget kan være skikkelig, skikkelig kjipt for ungene. Mange kommer med at "det er jo ikke bra for barna om foreldrene lever ulykkelige heller", men det er helt på siden. Det er lov å ta valg for sin egen del. Det er lov å velge å ikke leve i et ekteskap som får deg til å føle at du dør innvendig. Det er lov til å, i denne saken, ikke generelt, å rett og slett sette sin egen mentale helse foran det ungene hadde syntest var mest komfortabelt.

Men det er IKKE ok å ikke innrømme at det er det man har gjort. Det er ikke ok å forvente at ungene skal akseptere en "når mor er lykkelig er barna lykkelige"-argument. Det er ikke ok å ikke ta inn over seg at barna sørger, fordi det ødelegger for ens egne intense nyforelskelse eller hva det er.

Gjennomgangstonen i historiene A-magasinet fortalte var sorgen over å ikke få lov til å sørge. Å ikke bli sett. Å bli en brikke i foreldrenes konflikt.



Har man med seg en sånn ballast, så er det SELVSAGT vanskelig å finne ut av et forhold.

[Frost]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Gjennomgangstonen i historiene A-magasinet fortalte var sorgen over å ikke få lov til å sørge. Å ikke bli sett. Å bli en brikke i foreldrenes konflikt.



Har man med seg en sånn ballast, så er det SELVSAGT vanskelig å finne ut av et forhold.

Altfor ofte blir ungene en brikke i foreldrenes konflikt. Her gjør ungene MYE for å ikke skuffe noen av foreldrene sine. Dette kan få konsekvenser for ungenes egen psyke dessverre.



Både jeg og mannen min har foreldre som ikke er/var skilte. Jeg og mannen er fortsatt gift med hverandre, og har ikke vært gift med andre.
Men hvordan svigermor og min mor holdt ut med henholdsvis min svigerfar og min far er et under. Hadde de levd en generasjon seinere tror jeg de begge hadde blitt kasta ut.

[Libra]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna

Det er lov å ta valg for sin egen del. Det er lov å velge å ikke leve i et ekteskap som får deg til å føle at du dør innvendig. Det er lov til å, i denne saken, ikke generelt, å rett og slett sette sin egen mentale helse foran det ungene hadde syntest var mest komfortabelt.

Det du sier her er utrolig viktig. Veldig ofte er det ungene som blir brukt som argument, enten for å bli eller for å gå ut av et forhold. Det valget som tas blir presentert som det beste valget for barnet. Hvorfor er man så redd for å erkjenne at det valget man har tatt er nødvendig for en selv, og er ut fra hensynet til en selv?

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Libra, her.

Det du sier her er utrolig viktig. Veldig ofte er det ungene som blir brukt som argument, enten for å bli eller for å gå ut av et forhold. Det valget som tas blir presentert som det beste valget for barnet. Hvorfor er man så redd for å erkjenne at det valget man har tatt er nødvendig for en selv, og er ut fra hensynet til en selv?

Jeg synes ikke det er så rart, egentlig. De aller fleste foreldre ønsker å gjøre det aller beste for barna sine, og det å sette barna i en vond situasjon smerter voldsomt. Jeg tror det ofte kan være en måte å forsvare seg på overfor både barna, seg sjøl og andre. Altså at man prøver å rettferdiggjøre valget.

[Polyanna]

Ser dere hvor fort diskusjonen sporer over på "holder man ut lenge nok?"?

Jeg tror ikke det er DET som er viktigst i forhold til traumer for skilsmissebarna, men om man anerkjenner det at man har tatt et valg som i en viss/noen/stor grad handler om egne behov, og anerkjenner barnets behov for å sørge/rase over det valget.


Men nå gjentar jeg meg selv.

[Libra]

Jeg tror det ofte går på at man vil rettferdiggjøre et evt valg om brudd. For å kunne rettferdigjøre det, så er det et naturlig spørsmål å stille. Altså har man forsøkt lenge nok? Har man gjort det man kan for å unngå brudd og nettopp unngå å utsette ungene for det et brudd medfører.

Men, jeg er helt på linje med deg og er enig i at man må erkjenne at det er et valg man tar på bakgrunn av egne behov og egne grenser.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Ser dere hvor fort diskusjonen sporer over på "holder man ut lenge nok?"?

Jeg tror ikke det er DET som er viktigst i forhold til traumer for skilsmissebarna, men om man anerkjenner det at man har tatt et valg som i en viss/noen/stor grad handler om egne behov, og anerkjenner barnets behov for å sørge/rase over det valget.


Men nå gjentar jeg meg selv.

Det finnes de som holder ut for lenge, sånn at de ikke kan bli arrestert på å ikke prioritere barna, selv om det beste for dem hadde vært et brudd tidligere.

Det er ingen automatikk i at det er best for barna at foreldrene bor sammen. Men det burde være automatikk i at man lar barna få reagere (som Polyanna sier) og sørge, uansett hva.

[Nabojenta]

Jeg vet bare med meg selv at jeg ikke skal gå i de samme fellene som mine foreldre. Og den største fellen hos dem, var null komunikasjon.

Det er en ting som er uhyre viktig i et forhold. Snakk, prat om ALT som rører seg i hodene deres. Ingenting er uviktig!

[Superior]

Jeg kunne godt tenkt meg å forbli gift. Jeg liker tanken på å være gift, og hele den ramma rundt.
Men nå er det ikke sånn, og jeg har et valg om å gå tilbake. Men jeg har hittil valgt å ikke gjøre det. Jeg kan tåle mye, og tilgi mye, men et sted går grensen.
Dessuten ville han bryte ut, og da kan man ikke gjøre noe.

Jeg er optimistisk på at jeg engang skal gifte meg og holde meg gift. Selv om det skal være et minus å ha barn fra før, og ha vært gift før, så velger jeg å tro noe annet.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Superior, her.

Jeg er optimistisk på at jeg engang skal gifte meg og holde meg gift. Selv om det skal være et minus å ha barn fra før, og ha vært gift før, så velger jeg å tro noe annet.

Det er statistikk ut fra en stor populasjon og kan ikke brukes på individnivå. Heldigvis!

[Superior]

Heldigvis har jeg skjønt såpass..
Nå er bare problemet å finne en som VIL ha noen med barn da