På oppfordring: "perfekte fedre"

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Jeg tror den perfekte far er en som kan være mann, og bevare sin mannlighet, samtidig som han kan være myk, og ikke føler at identiteten hans blir truet dersom han viser seg fra en mer følsom side. Han er rett og slett naturlig, og seg selv hele veien. Prøver ikke å leve opp til verken et macho-ideal eller et myk-mann-ideal. Han har integritet, trygghet og våger å være tydelig overfor barna. Han "overtar" ikke uktritisk og ubevisst mors kanskje noe mer kose-schmozete tilnærming til barna. Noe av det verste jeg hører er fedre/menn som høres ut som et ekko av sin kone/samboer/kjæreste. Altså en helstøpt mann med trygghet og integritet. Tar to av dem, takk.

Amen.

Hver gang "perfekt" nevnes angående mødre så er det de ønsker å følge anbefalte råd for ting som kosthold og barnesikring. Er det slik at mødre per def har grunnpakken i orden og perfeksjonerer ved å holde seg oppdatert på siste nytt innen barnehold? Mens menn kan kalles perfekte hvis de får grunnpakken på plass? Stiller vi virkelig så mye lavere krav til fedre enn mødre?

Kjør debatt.

[Linemix]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

Amen.

Hver gang "perfekt" nevnes angående mødre så er det de ønsker å følge anbefalte råd for ting som kosthold og barnesikring. Er det slik at mødre per def har grunnpakken i orden og perfeksjonerer ved å holde seg oppdatert på siste nytt innen barnehold? Mens menn kan kalles perfekte hvis de får grunnpakken på plass? Stiller vi virkelig så mye lavere krav til fedre enn mødre?

Kjør debatt.

Hm ... hm. Du tar diskusjonen til et nytt og ærligere nivå.
Det er ting jeg ikke har nevnt, siden du nå ønsker å ta debatten videre. For eksempel er en god far for MEG personlig en som kan bidra (ja, faktisk være hovedbidragsyter) til at barna mine får en økonomisk trygghet. Til at JEG har økonomisk trygghet mens jeg er raising kids, for å si det på engelsk.

Videre tenker jeg at en av grunnene til at jeg har holdt fast ved at min kjærste er mannen i mitt liv (gjennom mange år da vi ikke en gang var sammen!), er at jeg har kjent igjen en del egenskaper hos ham som jeg TRENGER som mor for barn. Egenskaper som ikke akkurat er sterke hos meg selv. Han er:
- voldsomt flink til å ordne opp praktisk.
- rask til å fikse opp i ting.
- en god pedagog.
- sterk.
- 100 % til å stole på, kommer f.eks. ALDRI for seint og gjør alltid det vi har avtalt at han skal gjøre

Dette er egenskaper som ikke alltid er mine styrker. Uten ham, skulle jeg ha slitt med å gjennomføre en god del saker og ting i hverdagen, både av praktisk og "pedagogisk" art. Det er helt avgjørende for meg at min medforelder har disse egenskapene (og andre), så derfor er han en perfekt pappa i vårt forhold.

Jeg har nok en del egenskaper som han setter pris på i en medforelder og mamma. Og det er nok, dessverre for ei rødstrømpewannabe som meg selv, litt sånn typisk mammaegenskaper. Akkurat nå kommer jeg ikke på noen ... Men jeg har nok noen ...
Jo, jeg er egentlig også en god pedagog for mine barn! Jeg SER dem, og jeg klarer ofte å analysere en situasjon og se hva vi må gjøre annerledes for at våre barn skal ha det bedre.

[Nabojenta]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

Amen.

Hver gang "perfekt" nevnes angående mødre så er det de ønsker å følge anbefalte råd for ting som kosthold og barnesikring. Er det slik at mødre per def har grunnpakken i orden og perfeksjonerer ved å holde seg oppdatert på siste nytt innen barnehold? Mens menn kan kalles perfekte hvis de får grunnpakken på plass? Stiller vi virkelig så mye lavere krav til fedre enn mødre?

Kjør debatt.

Jeg stiller like store krav til min mann som til meg selv! Vi har begge plikt til å lære oss hva som er best for barna våre. Om jeg lærer det her på forumet, av venninner, fra TV eller andre instanser, lærer min mann det fra omtrent de samme instansene. Og vi lærer av hverandre.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

Amen.

Hver gang "perfekt" nevnes angående mødre så er det de ønsker å følge anbefalte råd for ting som kosthold og barnesikring. Er det slik at mødre per def har grunnpakken i orden og perfeksjonerer ved å holde seg oppdatert på siste nytt innen barnehold? Mens menn kan kalles perfekte hvis de får grunnpakken på plass? Stiller vi virkelig så mye lavere krav til fedre enn mødre?

Kjør debatt.

Hm. Her gjelder det å være litt forsiktig så man ikke tramper på noen eller blir misforstått. Jeg syns det kan virke som at noen har de holdningene du beskriver her, Kanne. Og generelt tror jeg at det settes helt andre krav til fars omsorgsevner og til fars rolle i familien i samfunnet som sådan. Vi er litt i hengemyra når det gjelder forventninger til foreldrerollen i forhold til kjønn, når man ser samfunnet som en enhet. Det er iallefall mitt generelle inntrykk. Om det er bra eller ikke bra for barn og voksne tør jeg ikke mene noe om, men min erfaring er at kvinner setter mye høyere og egentlig helt urimelige krav til seg selv i rollen som mor og kone enn menn gjør (kaster stener og tråkker i salaten). Og ikke minst setter kvinner urimelige krav til andre mødre.

Og for å unngå 100 sinte meldinger om at "sånn er det IKKE hos oss", så må jeg understreke at dette er mitt generelle inntrykk. Og det er selvsagt underbygget av litt kjønnssosiologi og forskning og sånt, selv om jeg ikke har noen direkte kilder å vise til akkurat nå.

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Hm. Her gjelder det å være litt forsiktig så man ikke tramper på noen eller blir misforstått. Jeg syns det kan virke som at noen har de holdningene du beskriver her, Kanne. Og generelt tror jeg at det settes helt andre krav til fars omsorgsevner og til fars rolle i familien i samfunnet som sådan. Vi er litt i hengemyra når det gjelder forventninger til foreldrerollen i forhold til kjønn, når man ser samfunnet som en enhet. Det er iallefall mitt generelle inntrykk. Om det er bra eller ikke bra for barn og voksne tør jeg ikke mene noe om, men min erfaring er at kvinner setter mye høyere og egentlig helt urimelige krav til seg selv i rollen som mor og kone enn menn gjør (kaster stener og tråkker i salaten). Og ikke minst setter kvinner urimelige krav til andre mødre.

Og for å unngå 100 sinte meldinger om at "sånn er det IKKE hos oss", så må jeg understreke at dette er mitt generelle inntrykk. Og det er selvsagt underbygget av litt kjønnssosiologi og forskning og sånt, selv om jeg ikke har noen direkte kilder å vise til akkurat nå.

Du får ingen sint melding av meg. Du svarte akkurat det jeg hadde i tankene da jeg skrev mitt innlegg.

Hvordan kan vi komme oss ut av hengemyra?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Om det er bra eller ikke bra for barn og voksne tør jeg ikke mene noe om, men min erfaring er at kvinner setter mye høyere og egentlig helt urimelige krav til seg selv i rollen som mor og kone enn menn gjør (kaster stener og tråkker i salaten). Og ikke minst setter kvinner urimelige krav til andre mødre.

Jeg tror helt klart det er noe i dette. Samtidig tror jeg også veldig mange moderne menn stiller urimelige krav til seg selv, om enn på litt andre områder (og at de i mindre grad enn kvinner deler disse problemene og tankene med andre). Nedarvet eller biologisk; jeg tror flere kvinner stresser over at de ikke oppfyller mors/svigermors/bestemors krav til husmorevner og rene pene barn, og at flere menn stresser over at de ikke oppfyller forventninger om å være sterke, emosjonelt urokkelige og gode forsørgere. I tillegg til at begge parter er redde for å ikke strekke til som omsorgspersoner overfor barna.

Den siste setningen du siterer er også viktig. Kvinner er, på godt og vondt, langt mer opptatt av hva andre kvinner gjør og tenker, tror jeg, enn det menn er i forhold til andre menn. Kanskje også fordi de fleste kvinner snakker mye mer med venninnene sine enn menn med vennene sine. (Eller hvilken vei nå kausaliteten går.)

[malena]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror helt klart det er noe i dette. Samtidig tror jeg også veldig mange moderne menn stiller urimelige krav til seg selv, om enn på litt andre områder (og at de i mindre grad enn kvinner deler disse problemene og tankene med andre). Nedarvet eller biologisk; jeg tror flere kvinner stresser over at de ikke oppfyller mors/svigermors/bestemors krav til husmorevner og rene pene barn, og at flere menn stresser over at de ikke oppfyller forventninger om å være sterke, emosjonelt urokkelige og gode forsørgere. I tillegg til at begge parter er redde for å ikke strekke til som omsorgspersoner overfor barna.

Den siste setningen du siterer er også viktig. Kvinner er, på godt og vondt, langt mer opptatt av hva andre kvinner gjør og tenker, tror jeg, enn det menn er i forhold til andre menn. Kanskje også fordi de fleste kvinner snakker mye mer med venninnene sine enn menn med vennene sine. (Eller hvilken vei nå kausaliteten går.)

Nettopp derfor er kanskje diskusjonen om den perfekte mor mye mer 'interessant' enn diskusjonen om den perfekte far...

[Ryli]

Opprinnelig lagt inn av malena, her.

Nettopp derfor er kanskje diskusjonen om den perfekte mor mye mer 'interessant' enn diskusjonen om den perfekte far...

[Ryli]

For meg er det en forskjell på å være en perfekt mor og å være en "perfekt mor". Jeg har ikke det samme inntrykket når det gjelder fedre, det eksisterer ikke noe "perfekt far"-uttrykk.

Eksempel: En perfekt mor og en perfekt far klarer å kle på barna sine så de ikke fryser.
En "perfekt mor" må i tillegg vite alle fordeler og ulemper, kjente og helst ukjente også, ved hvert eneste merke på markedet når det gjelder sokker, strømpebukser, regntøy, parkdresser, luer og votter. For ikke å glemme barnevogner og bilseter.
Ikke rart dere får problemer med å leve opp til dette.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av malena, her.

Nettopp derfor er kanskje diskusjonen om den perfekte mor mye mer 'interessant' enn diskusjonen om den perfekte far...

Men kanskje diskusjonen om den perfekte far er nyttigere, fordi fedre i så mye mindre grad diskuterer dette med andre?

[malena]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Men kanskje diskusjonen om den perfekte far er nyttigere, fordi fedre i så mye mindre grad diskuterer dette med andre?

Men så lenge det er vi damer (og så Ryli, da) som diskuterer dette så kommer vi/de kanskje ikke så mye lenger?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av malena, her.

Men så lenge det er vi damer (og så Ryli, da) som diskuterer dette så kommer vi/de kanskje ikke så mye lenger?

Jeg tror da sikkert det går an å komme et stykke i diskusjonen/bevisstgjøringen selv om det er flest damer som er med på diskusjonen. Det er vel vanskelig å diskutere (eller gjøre noe med) farsrollen uten å også tenke på morsrollen, men det er egentlig ganske naturlig, de opptrer jo vanligvis samtidig og skal samarbeide og utfylle hverandre.

[My]

Opprinnelig lagt inn av malena, her.

Nettopp derfor er kanskje diskusjonen om den perfekte mor mye mer 'interessant' enn diskusjonen om den perfekte far...

Den blir i allefall mer heftig, for jeg tviler på at en gruppe menn vil beskylde hverandre for å tro at de er så "jævla perfekte" fedre selv at de kan rakke ned på de andre fedrene som ikke oppfyller farsrollen like bra ... Kanskje de ikke er like ærekjære på området? Eller som Ryli sa tidligere, kanskje de bare er litt mer avslappa i forhold til å følge alle mulige råd og gjøre det som oppfattes som "riktig"?

Tradisjonelt så har morsrollen vært Den Store Viktige Oppgaven for kvinnen, og dette henger nok fortsatt godt igjen i kulturen. Og når det gjelder livsoppgaven så er man gjerne veldig touchy på om man gjør det bra nok. Den bør jo helst utføres tilnærmet perfekt. For mannen har det vært mer som en bigeskjeft, ved siden av hans Store Viktige Oppgave, som er å forsørge familien. Mannen vil kanskje derfor være mer hårsår i forhold til om han utfører yrket sitt bra eller dårlig, og reagere mer på samme måte hvis han blir anklaget for å gjøre en dårlig jobb, eller ikke passe til jobben sin. Farsrollen er ikke fullt så nøye, det er mer som en hobby; man behøver ikke å gjøre den perfekt, man gjør da så godt man kan. Selvfølgelig satt på spissen, vi lever ikke på femtitallet, kvinnen har en jobb og er ærekjær i forhold til den, og mannen tar virkelig farsrollen seriøst, men det er vel ikke helt umulig at det henger litt igjen fortsatt?

Uansett hvordan det henger sammen, jeg klarer bare ikke å se for meg at Ryli sender en rød "du burde ikke vært far"-prikk til HP for eksempel. "Diskusjonen" blir bare mer betraktninger rundt "hva er en god far", og "slik gjør vi det hjemme hos oss", og "så perfekt/lite perfekt er mannen min". Interessant nok det altså, men det blir aldri like heftig som en "perfekt mor"-diskusjon.

[Linemix]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror helt klart det er noe i dette. Samtidig tror jeg også veldig mange moderne menn stiller urimelige krav til seg selv, om enn på litt andre områder (og at de i mindre grad enn kvinner deler disse problemene og tankene med andre).

Min kjærste stiller i alle fall høye krav til seg selv. Hele livsstilen hans passer veldig godt til å ha barn. Han er arbeidssom, han sparer, han er edruelig, han er solid og stabil - når det gjelder humør, praktiske ting ... ja, alt. Dette er ting som ikke kommer av seg selv, det krever at man tar seg sammen og er bevisst. Jeg syns på ingen måte at jeg gjør mer enn ham for familien og barna våre. Det som er vledig kjønnstypisk, er at hans egenskaper er sånt som også avleirer seg i materielle ting og penger, om dere skjønner.

[Ryli]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

Amen.
Hver gang "perfekt" nevnes angående mødre så er det de ønsker å følge anbefalte råd for ting som kosthold og barnesikring. Er det slik at mødre per def har grunnpakken i orden og perfeksjonerer ved å holde seg oppdatert på siste nytt innen barnehold? Mens menn kan kalles perfekte hvis de får grunnpakken på plass? Stiller vi virkelig så mye lavere krav til fedre enn mødre?
Kjør debatt.

Fedre har muligens en litt mer avslappet holdning til alle disse anbefalte rådene? Jeg har i hvert fall det. Eller så vet de ikke om dem, siden de ikke er på NM. Dermed kan heller ingen forvente at vi skal følge alle disse rådene.

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Ryli, her.

Fedre har muligens en litt mer avslappet holdning til alle disse anbefalte rådene? Jeg har i hvert fall det. Eller så vet de ikke om dem, siden de ikke er på NM. Dermed kan heller ingen forvente at vi skal følge alle disse rådene.

Mitt poeng er at det forventes at mor setter seg inn i anbefalte råd, men ikke far. Ergo krever vi mer av mor. Presiserer, på generell basis.

Jeg vil poengtere at jeg tror ikke på verken den perfekte mor eller den perfekte far. Jeg tror rett og slett ikke det går ann å perfeksjonere foreldrerollen. Det jeg initierer til debatt om nå er våre egne holdninger til mor og far. Man er forskjellig i utgangspunktet, noe er kjønnsbetinget, men slett ikke alt.

[Ryli]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

Mitt poeng er at det forventes at mor setter seg inn i anbefalte råd, men ikke far. Ergo krever vi mer av mor. Presiserer, på generell basis.

Jeg har aldri tenkt på at det ligger noen forventning i det. Hvem er det som forventer det? Andre mødre?

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Ryli, her.

Jeg har aldri tenkt på at det ligger noen forventning i det. Hvem er det som forventer det? Andre mødre?

Skilpaddas innlegg er et glimrende svar på spørsmålet ditt.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

Mitt poeng er at det forventes at mor setter seg inn i anbefalte råd, men ikke far. Ergo krever vi mer av mor. Presiserer, på generell basis.
.

Men hvem er det som har disse forventningene? Jeg tror egentlig mødre krever mer av seg selv, og kvinner krever mer nok også mer av hverandre. Jeg tror ikke egentlig at fedre verken krever eller forventer at mødre er tipp-topp-oppdatert på det aller siste innen kosthold og barnesikring og barnespsyologi osv.. Som Ryli sier, de har nok muligens en noe mer avslappet holdning.

Og er det utelukkende for barnas skyld at man går med liv og lyst inn for å oppdatere seg maksimalt? Eller handler det litt om fasade, i barnehagen, på skolen, i omgangskretsen, på nett (!) ...? Mange slitne mødre/kvinner å registrere, både her og i RL - men hva er det vi sliter oss ut på, er det å være "flinkest" i klassen? Den evige tankevirksomheten rundt hva man kan gjøre BEDRE. For det blir vel aldri BRA NOK?

(Og plutselig handlet det om "perfekte mødre", igjen - sorry, Ryli. )

[Claire]

Og der hadde vel Skilpadda sagt omtrent det samme.