Når man velger vekk karriere for å være hjemme med barna

[LaBanga]

Jeg er litt enig med amo, man bør ikke gjøre seg avhengig av en mann, for man har ingen som helst garanti for at forholdet skal vare, og da kan man lett sitte i baret. Man bør i tilfelle gardere seg på en eller annen måte.

Samtidig så mener jeg at det finnes gradsforskjeller på uttrykket "å velge vekk karriere". Man kan også velge en annen type jobb med mindre ansvar/jobbing og redusert stilling i de årene barna er små. Da trenger ikke det bety at man taper så veldig på det.
Men i prinsippet så er jeg for at man i tilfelle bør dele på å skulle prioritere anerledes når barna er små. Det som ofte skjer er at kvinnen jobber redusert, mens mannen da bare jobber mye mer for å kompensere for inntektstapet. Det taper særlig mannen på som får mindre tid med barna, og barna som får mindre tid med sin far. Kanskje det da er bedre at begge jobber fullt, men ikke noe særlig mer enn det?

[Skremmern]

Det er i de fleste tilfeller veldig sannsynlig at man velger bort jobb / skole bare for en periode, og "å gjøre seg avhengig av mannen / damen" er et idiotisk uttrykk for familier med felles økonomi. Det er ikke snakk om å velge bort seg selv, sjela, karrieren og alle ambisjonene. Det er snakk om å fordele arbeidsoppgavene i hjemmet, og for en av partene innebærer det en periode som hjemmeværende mens barna er små.

Nå kommer det sikkert haugevis av svar i samme gate som "jeg kunne aaaaldri vært hjemmeværende ...", "jeg må jobbe, finne meg selv, være noe annet enn mamma, snakke med voksne ..." osv. Vel, greit det, det høres bare så forbaska nedlatende ut. Like nedlatende som "jeg kunne aaaaldri gått glipp av barnets første leveår ved å tilbringe bare noen få (våkne) timer med barna hver dag." Man er forskjellige, men det er ikke sagt at et av levesettene er bedre enn det andre.

[Jinx]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Det er i de fleste tilfeller veldig sannsynlig at man velger bort jobb / skole bare for en periode, og "å gjøre seg avhengig av mannen / damen" er et idiotisk uttrykk for familier med felles økonomi. Det er ikke snakk om å velge bort seg selv, sjela, karrieren og alle ambisjonene. Det er snakk om å fordele arbeidsoppgavene i hjemmet, og for en av partene innebærer det en periode som hjemmeværende mens barna er små.

Nå kommer det sikkert haugevis av svar i samme gate som "jeg kunne aaaaldri vært hjemmeværende ...", "jeg må jobbe, finne meg selv, være noe annet enn mamma, snakke med voksne ..." osv. Vel, greit det, det høres bare så forbaska nedlatende ut. Like nedlatende som "jeg kunne aaaaldri gått glipp av barnets første leveår ved å tilbringe bare noen få (våkne) timer med barna hver dag." Man er forskjellige, men det er ikke sagt at et av levesettene er bedre enn det andre.

Enig med deg! Jeg kommer nok til og jobbe litt når permisjonen er over,men ikke 80% som stillingen er på. 60 & holder lenge.. Jeg har valgt og ikke prioritere min karriere nå som barna er små. Har mange år igjen og jobbe,så rekker det senere.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av LaBanga, her.

Samtidig så mener jeg at det finnes gradsforskjeller på uttrykket "å velge vekk karriere". Man kan også velge en annen type jobb med mindre ansvar/jobbing og redusert stilling i de årene barna er små. Da trenger ikke det bety at man taper så veldig på det.
Men i prinsippet så er jeg for at man i tilfelle bør dele på å skulle prioritere anerledes når barna er små. Det som ofte skjer er at kvinnen jobber redusert, mens mannen da bare jobber mye mer for å kompensere for inntektstapet. Det taper særlig mannen på som får mindre tid med barna, og barna som får mindre tid med sin far. Kanskje det da er bedre at begge jobber fullt, men ikke noe særlig mer enn det?

LaBanga sier det

Jeg tenker også på dette med hva man er "skapt" til. Noen elsker å gå hjemme med 8 barn og stor ståhei, andre koser seg med litt deltidsjobbing på Rema og er hjemme med barna ellers, andre synes det er topp med en grei dagjobb og at barna er i barnehage, og noen synes de vokser på å ha en jobb som utfordrer dem - og kanskje mindre tid til barna.
Det er rett og slett forskjell på folk, hva de vil og ønsker.
Når så den ene "retningen" gjør deg mer økonomisk selvstendig enn den andre, og også er mer i tråd med rettferdighet ift arbeid og lønn, (og samfunnsplikt som vi var inne på i en tråd for en stund siden, men det er ikke så viktig for meg) så er det jo ikke så rart synes jeg at hjemmeværende får høre akkurat det en gang i blant.