Abort eller ikke

[Polyanna]

Jeg kan ikke se for meg en situasjon der det ville vært aktuelt for meg å ta abort. Kanskje med unntak av skader helt uforenlig med liv.

Jeg har tvilt meg frem til å være for selvbestemt abort, fordi jeg ikke klarer å si at på det og det tidspunkt er det "liv". Det er og blir subjektivt. For meg er det gradvis, tror jeg. Noe ved unnfangelse - da den genetiske koden til et unikt liv skapes. Noe når hjertet begynner å slå, av helt følelsesmessige grunner. Noe når det ser ut som et lite barn (rundt 10-11 uker), og det egentlig bare skal vokse seg ferdig. Ved 16-17 uker kan man se trekk og hvem barnet ligner. Ved 23 uker kan barnet reddes, i ekstreme tilfeller.

Jeg innser at dette er min subjektive mening og at jeg ikke kan dytte den på noen som mener at det blir "liv" på et langt senere tidspunkt.

Men jeg syns et er veldig, veldig vanskelig. For meg er en provosert abort å ta et liv.

[Najade]

Jeg har alltid vært, og er fortsatt for selvbestemt abort.

Det betyr ikke at jeg synes det er lett, og heller ikke at jeg ikke har følelser når f.eks nevnte tilfelle kommer opp.
Kvinnen har rett til å velge, og for meg er det viktigste at hun faktisk gjør et veloverveid valg. For meg blir det ekstra trist om kvinnen etterpå føler at valget faktisk ikke var hennes, og at hun angrer.

Selv har jeg som nevnt i den andre tråden vært ganske så redd for å bli gravid igjen etter at jeg fikk tvillinger (inntil relativt nylig), fordi jeg følte at det ville være et press. Jeg vet ikke om jeg hadde tatt abort, for meg personlig er det ganske utenkelig, men samtidig ville det av fysiske og psykiske årsaker vært ekstremt tungt å f.eks bli gravid igjen etter 2-3 mnd.
Dette satte en ekstrem demper på sexlyst og sensualitet forøvrig i de månedene det varte (vi brukte selvsagt prevensjon).
Faktisk har det nok vært mer tyngende enn jeg var klar over i situasjonen, noe jeg merker nå hvor en evt graviditet ikke ville vært "krise" på samme måten.
Krisen for meg besto vel faktisk i at det ikke ville være så "enkelt" som å bare ta en abort, og at jeg tror jeg ville endt opp i en vanskelig situasjon med tre (evt fire, hvem vet?) tette...

For meg nå ville det kun vært tale om abort dersom barnet hadde skader uforenlig med liv etter fødsel.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

For meg er en provosert abort å ta et liv.

Jeg føler det på samme måten.

[Go\jenta]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

For meg er en provosert abort å ta et liv.

Tenker det samme.

[Lykken]

Jeg har alltid vært for selvbestemt abort inntil 12 uke, og er sterkt imot at man skal røre ved denne retten. Hva er alternativet? Ha det sånn som i Irland og visse andre land?
Personlig så har det (selvfølgelig) forandret seg, jeg er nå oppi tredveårene i fast forhold og har helse, psyke og økonomi til å ta imot et uplanlagt barn, men situasjonen er nå veldig annerledes for mange andre. Følelsemessig er det også annerledes fordi man vet hvordan det er å få et barn, men samtidig er vel jeg så "kald" at jeg ikke ser på et lite foster inntil et visst antall uker som et barn og dermed ser jeg ikke på abort som å drepe.

[Pepper Lemon]

Jeg tror ikke jeg hadde særlig mange synspunkter på abort i tenårene. To av mine beste venner fikk barn da vi var mellom 15 og 17 år. Abort var aldri et diskusjonstema, jeg var vant til at man tok imot de barna som kom.

I dag er det derimot et utall grunner som ville vært gode nok for meg til å ta abort, og jeg har enorm forståelse for andres valg om å avslutte et svangerskap. Vi blir vel alle preget av våre erfaringer, og for min del så har svangerskap vært så heavy at jeg aldri ville mene at noen burde fullføre et svangerskap de ikke ønsket.

[kiki]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg kan ikke se for meg en situasjon der det ville vært aktuelt for meg å ta abort. Kanskje med unntak av skader helt uforenlig med liv.

Jeg har tvilt meg frem til å være for selvbestemt abort, fordi jeg ikke klarer å si at på det og det tidspunkt er det "liv". Det er og blir subjektivt. For meg er det gradvis, tror jeg. Noe ved unnfangelse - da den genetiske koden til et unikt liv skapes. Noe når hjertet begynner å slå, av helt følelsesmessige grunner. Noe når det ser ut som et lite barn (rundt 10-11 uker), og det egentlig bare skal vokse seg ferdig. Ved 16-17 uker kan man se trekk og hvem barnet ligner. Ved 23 uker kan barnet reddes, i ekstreme tilfeller.

Jeg innser at dette er min subjektive mening og at jeg ikke kan dytte den på noen som mener at det blir "liv" på et langt senere tidspunkt.

Men jeg syns et er veldig, veldig vanskelig. For meg er en provosert abort å ta et liv.

Veldig enig i dette. Jeg klarer ikke se for meg at jeg skulle tatt abort, utenom dersom det ikke er forenelig med liv.

På mange måter er jeg imot selvbstemt abort, men jeg ser jo at det er gråsoner. F.eks voldtekt. Dessuten synes jeg alternativet til selvbestemt abort er verre, med illegale aborter, strikkepinner osv.