Spinoff: Hva påvirker valg av og bevissthet på livssyn?

[Ulvefar]

Jeg vokste opp i et kristent hjem av den sympatiske sorten, hvor min mor var opptatt av "det du vil andre skal gjøre mot deg skal du også gjøre mot dem", og en far med æresbegreper Snorre antakelig ville gjenkjent uten å blunke. Gikk i speideren (KFUM) og på søndagsskole.

Har alltid vært vitebegjærlig og ønsket å finne ut hvordan ting henger sammen, og religion ga svar på så mye. Så etter en "vekkelse" i konfirmasjonsperioden og kontakt gjennom skolelaget på videregående begynte jeg å vanke i et frikirkemiljø på Jessheim, som blant annet reiste for å drive misjonering i Russland innimellom bibelgruppene, noe jeg var med på flere ganger.

Men etter hvert ble det hele for vanskelig å tro på. De forskjellige forestillingene de (vi) trodde på var ofte i konflikt både med hverandre og med verden omkring. Dette ga seg utslag i intens vitenskapsfornektelse i miljøet (unntatt i de tilfellene der vitenskaplige resultater med en del velvilje kunne tas til inntekt, da ble de hyllet som "bevis" for troen, mens de motsatte tilfellene ble fortiet og forkastet), og sekterisme hvor tydeligvis Guds sannhet bare var kjent av et femtitalls mennesker på Jessheim, Norge, mens resten av verdens milliarder var mer eller mindre villedet.

For å holde det vaklevorne verdensbildet sammen måtte man enten kontinuerlig sette på nye ad-hoc hypoteser for å skjule sprekkene, eller kaste resonneringsevnen på båten og late som de ikke var der.

Et halvår som førstelinje-sanitetsmann i krigen mellom "muslimer" og "kristne" i det tidligere Jugoslavia, som blant annet innebar å plukke opp restene av barna som ble ofre for de kristne ("serbiske") styrkene i Srebrenica støttet heller ikke hypotesen om at Gud hjalp de uskyldige og forklarte sin moral til de som trodde på ham.

Et halvår i det sørlige Afrika, samt generellt voksende politisk engasjement og kunnskap om samfunn og historie avdekket bare flere store hull i det religiøse verdensbildet, hull som ble påpekt av Acsa som jeg hadde mange diskusjoner med i begynnelsen av forholdet vårt, og hun så selvmotsigelsene jeg skjulte for meg selv og hjalp frem et oppgjør med dem.

Så kom nådestøtet: Det finnes folk som kan forklare både hvordan vi har blitt til og hvorfor flodbølger, sykdommer og kriger rammer menneskene. Ikke ved hjelp av bønn og mysterietankegang, men med (statistisk) presisjon uten å ty til noen gud som en forklaringsvariabel! De kalles forskere og får tilogmed betalt for å finne ut av viktige ting!

Hele Det Ondes Problem, hvordan en god og allmektig Gud kan la all faenskapen skje, og som har plaget filosofer og prester fra Thomas Aquinas til bibelgruppelederen på Jessheim, faller da elegant på plass som et ikke-problem. Tsunamier skyldes tektonikk, ikke tilbedelse av falske guder, sykdommer evolverer med vertene sine, ikke for å bli effektive svøper for gud, og menneskene har en hjerne som er evolvert, ikke skapt for å være snill frem til syndefallet.

Etikk og De Store Spørsmål (Hvor kommer vi fra? Hvorfor er vi som vi er? Hvor går vi?) har alltid vært viktige for meg. Alt for viktige til å være fornøøyd med å stå i stum forundring foran Guds uransakelige (dvs per definisjon uforståelige) veier og fortsatt ha et syn jeg innså var inkonsekvent, særlig ikke når det er så mye som kan forstås bare man forlater det lettvinte tradisjonene og prøver å forstå med åpent sinn.