Hvem tenker du veldig ulikt fra på FP?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror jeg ofte føler meg grunnleggende uenig med deg, bina, fordi jeg opplever at du mistenkeliggjør mine (og andres) motiver. For eksempel er jeg en veldig diplomatisk person og er genuint opptatt av å skjønne hva andre mener, og jeg misliker konflikter og at folk er lei seg eller misforstår hverandre, men jeg opplever meg selv som både trygg og gjennomtenkt med klare meninger, og aldri som at jeg "jatter" for at de riktige folkene skal like meg, eller noe sånt. Og jeg blir fornærmet på egne og andres vegne når jeg synes du sier at vi (eller "de") antagelig har mye mer - tja - underlødige motiver for det vi gjør og sier. Jeg minnes en tråd om hva vi ville synes det var ille om barna våre gjorde, der jeg ble både provosert og oppgitt fordi jeg sa at jeg synes det er viktig (moralsk viktig, om du vil) å lære barna sine å bli skikkelige, anstendige mennesker og ikke dårlige og slemme, noe du gjennomført tolket som at jeg ("vi") syntes dette var viktig fordi vi ønsket anerkjennelse fra andre. Og her også er det jo ikke det at jeg tror du tar grunnleggende feil i at det med å kunne være stolt av barna sine er viktig for mange, men jeg følte at du mistet hovedpoenget i det jeg sa fordi du argumenterte ut fra at det bare var disse "mindreverdige" grunnene man kunne ha for å ønske at barna skulle bli bra folk.

Og jeg tror du har rett. Rett i at du er uenig med meg fordi jeg mistenkeliggjør deg (og andre). Nå må jeg vel si ikke så ofte deg som en del andre, uten at jeg tror det spiller så stor rolle for deg.

Jeg uthevet en del av innlegget ditt - for det er akkurat dette jeg snakker om, at slik tror jeg flertallet er - men jeg er ikke sånn. Når jeg diskuterer på et forum som dette så diskuterer jeg for diskusjonens eller sakens skyld. Fordi temaet interesserer meg.

Men jeg er ikke spesielt diplomatisk, jeg er mer direkte og sier hva jeg mener, og ikke så innmari empatisk (enda litt mer selvinnsikt). Jeg er av den oppfatning at hvis folk ikke tåler at andre er uenige med dem, så burde de ikke hive seg inn i en diskusjon om et for dem ømt tema. Hvis folk da blir lei seg, såret, misforstår - så konkluderer jeg at de har gått inn i dette selv.

Når det gjelder den tråden du refererer til så husker jeg den vagt, men ikke nok til at jeg kan påstå noe som helst om det du forteller. Jeg mener å huske det sånn som du beskriver, og ja, det er nok litt sånn jeg kan konkludere. Mitt inntrykk er nemlig at svært mange mennesker (generelt sett) er mer opptatt av hva andre synes, enn hva de selv synes.

Dette gir seg utslag i flere ting - på den ene siden selvsagt positive ting som empati, forståelse, diplomati, hensyntagen - men på den andre siden negative ting fordi det til slutt er vanskelig å vite hva du gjør for din egen del (fordi du mener det er riktig) og hva du gjør for å tilfredsstille andre (fordi du tror at de mener det er riktig).

Alt med måte, selvsagt, og diplomati og alt det der er gode egenskaper. Men for mange (jeg påstår ikke deg spesielt) så tipper dette over til at man sitter litt på gjerdet for å se hva andre gjør og mener først, og så når man ser hvor flertallet går, da tar man et valg. Mange ender også med å utslette seg selv litt.

Jeg skal ta et lite eksempel. Mange kvinner av en generasjon over oss er i utgangspunktet oppdratt selvutslettende. De er oppdratt til å være andre til behag. De har som barn forsøkt å tekkes sine foreldre, lærere, naboer og venner. Så blir de voksne og forsøker å tekkes partneren. Så blir de mødre, og lever gjennom sine barn. Så blir det bestemødre, og fortsetter å stille seg selv i annen rekke. Det er slike kvinner som sier "så lenge dere har det bra har jeg det bra" og lignende. Dette er på en måte ekstrem-varianten.

Men jeg mener altså at mange, kanskje spesielt jenter og kvinner, også i dag har en god del av dette. Det å stille seg selv i siste rekke, gjemme seg litt i mengden, ikke tørre å være den eneste som står mot strømmen, og så videre.

Og fra mitt ståsted blir dette litt "feigt" på en måte. Hvis jeg mener noe, så står jeg for det. Jeg skifter ikke mening om noe bare fordi flertallet er uenig. Jeg skifter mening hvis jeg ser at argumentene appellerer til meg på en slik måte at jeg syns det er grunnlag for å skifte mening.