Hvem tenker du veldig ulikt fra på FP?

[Maverick]

I "mitt" miljø er det kvinnene som er minst keen på reprodusering. :argumenterer:

[Dronningen]

Nå drar dette ut i langdrag, og plutselig har jeg blitt en som tvang mannen min til å få barn og som er både hensynsløs og diverse.

I utgangspunktet mente jeg man burde finne en partner som hadde lik tankegang som én selv, så slapp man slike sjokkartede opplevelser. Hvis man likevel fikk dem, så burde man kunne argumentere for hvert sitt ståsted, uten at den som sier nei automatisk bestemmer. Det er ikke sagt på forhånd at det å ikke få barn vil være det beste for forholdet. Mange synes å tro at å presse litt betyr at man får et barn som far ikke elsker. Da er man i så fall sammen med feil person i utgangspunktet. Jeg mener fortsatt at har du fått ett barn og du og mannen klarer dette utmerket, og du har full tiltro til din mann som forelder, så burde han da klare å få nr.2 også, om han ikke er redd for at dette vil hemme han mer i det livet han lever. At søsken til unge nr.1 og ditt ønske om et til barn, er viktigere enn hans eventuelle ønske om mindre forpliktelser og mas. Nå snakker vi ikke om angst og andre virkelig alvorlige motforestillinger. Jeg tror heller ikke at litt lett press er skadelig verken for parforholdet eller for ungen som kommer. Det er å undervurdere ens egen kjennskap og kompetanse på eget forhold og ens partner personlighet. I alle fall hos oss. Og kanskje kan jeg ta litt lett på dette fordi å velge å få et barn var et så veldig lett valg for oss. Og etter at vi hadde fått nr.2, så hadde jeg ingen betenkeligheter med å velge å få nr.3 med min mann. Selv om han trengte en liten dytt. En dytt jeg kunne gi, fordi jeg etter 11-12 år visste hvordan vi begge er og hva vi kan klare. Siden jeg kjenner ham så godt så hadde også reaksjon min på evt. "et barn er nok" blitt sjokk og vantro, og ikke respekt og forståelse.

Sånn. Så kan dere heller diskutere andre dere tenker ulikt fra. Sånne virkelig slemme.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Nå drar dette ut i langdrag, og plutselig har jeg blitt en som tvang mannen min til å få barn og som er både hensynsløs og diverse.

I utgangspunktet mente jeg man burde finne en partner som hadde lik tankegang som én selv, så slapp man slike sjokkartede opplevelser. Hvis man likevel fikk dem, så burde man kunne argumentere for hvert sitt ståsted, uten at den som sier nei automatisk bestemmer. Det er ikke sagt på forhånd at det å ikke få barn vil være det beste for forholdet. Mange synes å tro at å presse litt betyr at man får et barn som far ikke elsker. Da er man i så fall sammen med feil person i utgangspunktet. Jeg mener fortsatt at har du fått ett barn og du og mannen klarer dette utmerket, og du har full tiltro til din mann som forelder, så burde han da klare å få nr.2 også, om han ikke er redd for at dette vil hemme han mer i det livet han lever. At søsken til unge nr.1 og ditt ønske om et til barn, er viktigere enn hans eventuelle ønske om mindre forpliktelser og mas. Nå snakker vi ikke om angst og andre virkelig alvorlige motforestillinger. Jeg tror heller ikke at litt lett press er skadelig verken for parforholdet eller for ungen som kommer. Det er å undervurdere ens egen kjennskap og kompetanse på eget forhold og ens partner personlighet. I alle fall hos oss. Og kanskje kan jeg ta litt lett på dette fordi å velge å få et barn var et så veldig lett valg for oss. Og etter at vi hadde fått nr.2, så hadde jeg ingen betenkeligheter med å velge å få nr.3 med min mann. Selv om han trengte en liten dytt. En dytt jeg kunne gi, fordi jeg etter 11-12 år visste hvordan vi begge er og hva vi kan klare.

Jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal begynne... Jeg har en partner som har lik tankegang som meg. Han er glad i barn, har enorm glede av de to barna vi har fått og hans ønske om barn var i utgangspunktet like stort som mitt, men samtidig så han at for han så var det mer krevende å bli far enn han hadde tenkt seg. Det er ikke noe ønske om "mindre forpliktelser og mas". For noe tull!

Jeg er sammen med riktig person. Det er jeg 100 % sikker på. Og selv om det er tøft for meg å ikke skulle få flere barn, har jeg stor respekt for mannen min som faktisk tenker over hva det innebærer å være far, ikke tar lett på det og ser sine egne begrensninger i forhold til det.

Jeg kan ikke se at mitt "inderlige ønske" skal kunne overkjøre hans følelser på dette feltet.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Mange synes å tro at å presse litt betyr at man får et barn som far ikke elsker.

Jeg har aldri, aldri oppfattet at noen har vært i nærheten av å tenke dette i diskusjoner som omfatter temaet.