Blir våre barn uselvstendige og tafatte individer?

[Polyanna]

Å beskytte mot ulykker, som Nenne nevner, ser jeg på som en utelukkende positiv ting. Så lenge vi snakker om bilseter, trafikksikkerhet og hjelm. Det hemmer ikke barn.

Men vi beskytter dem mot mye mer enn det. Vi følger dem inn i garderoben på skolen (vi fikk samme brev som Amor nå etter jul, med samme reaksjon fra meg), vi vil beskytte dem mot urettferdighet og kjipe opplevelser, det nedlegges forbud mot at fotballagene skal vinne med mer enn 3 mål (seriøst!), det er krise med trampoliner, for unger brekker bein i dem (selv om de også utvikler masse kjempeviktige motoriske ferdigheter), og det skal ikke gjøre vondt å falle på en lekeplass.

Jeg tror det hemmer ungene både motorisk og psykisk. Jeg tror ikke man utvikler seg skikkelig motorisk hvis det ikke er en viss smerte involvert. Altså, man faller, slår seg, kroppen skjerper seg neste gang.

Og livet er faktisk både kjipt og urettferdig i blant. Noen andre fikk premie og ikke du. Man blir slått ned i støvlene i fotball. Man taper på hengende håret i Energikampen. Man får kjeft fra læreren fra noe noen andre gjorde. Tough, men sånn er livet faktisk. Da syns jeg at vår jobb som foreldre ikke er å være løvemamma, men å møte ungene på at "ja, klart det var trist/urettferdig/frustrerende. Bare gråt du."

Jeg er myk og pjuskete på mange måter, føler og lytter og er medfølende, i sikkert alt for stor grad syns noen. Men jeg lar dem møte verden som den er, tror jeg. De får prøve seg alene, og de får prøve seg på ting som er så vanskelige at de sikkert mislykkes. Men så har de prøvd og lært.

Vi har hatt beinbrudd, utslått tann, utallige verandalepper og noen arr histen og pisten. Men heller det.

[Polyanna]

Ja, og så har de en far som ikke eier ulykkesfantasi på en plass, og dermed veier opp for meg på de områdene der jeg blir hysterisk. Jeg har for eksempel ekstrem høydeskrekk på egen og barnas vegne.

[allium]

Jeg har sett barn som aldri bærer skolesekken sin selv. De blir kjørt til skolen, og fulgt inn av mor eller far, som bærer sekken.

For mine barn har det vært nødvendig å klare mye selv. Jeg kan ikke gjøre alt alene. Jeg trøster meg med at barn som har opplevd smerte og nederlag i liten skala som små, vokser med opplevelsen og lærer samtidig at smerte går over. Det er viktig kunnskap når man blir eldre, smerten blir verre, og fluktmulighetene dukker opp i form av f.eks. våpen under førstegangstjenesten.