Sv: Åttlinglegen skal granskes
Prinsippielt syns jeg det vil være svært vanskelig å sette en konkret grense i forhold til familiestørrelsen. Om noen har 6 barn fra før ser jeg ikke noen grunn til å nekte IVF, så lenge de betaler selv. Skulle man sette en grense - hvor skulle da den gå? Og hvorfor? Andre, som får barn helt på egenhånd, må jo verken godkjennes av barnevern eller be om tillatelse for å få barn nr. 12. Sånn sett kan jeg ikke se at IVF skiller seg ut, og mener at det ville vært problematisk å lage slike grenser.
Når det gjelder antallet embryo så går dette på risiko, og ideelt sett burde det nok være en grense. Men så vil det alltid være de som av en eller annen grunn har et ønske om noe annet - og da må jo risikovurderingen være opp til legen. Hittil har jo disse 8 barna både overlevd og greier seg bra, mor er på beina og i media - og sånn sett kan man jo ikke si at det egentlig var uforsvarlig rent helsemessig. Kanskje vurderte legen det slik at det var ufarlig, på bakgrunn av mors helse og tidligere svangerskap? Hun har jo litt erfaring med det, kan man si.
Et annet moment er jo at man kan tenke seg at private klinikker ikke sjekker en pasients historie. Kanskje har de ikke en gang rett til å spørre, hvor mange barn de har fra før.
Jeg er at dette er en blanding av medisin, moral, økonomi og "barnas beste" - og mye av dette er subjektive vurderinger. Hvis hun har råd til å gjennomgå IVF gang på gang - hvorfor skal hun ikke få lov? Det er mange som gjør det, og som gang på gang mislykkes, hvorfor skal de få lov til å prøve igjen, gang på gang? Hvem er det som har bestemt at et barneønske kun er genuint og riktig hvis man ikke har barn fra før, eller maks 2?
Jeg ser på dette egentlig litt som dette med surrogat. Folk kan i enkelte land faktisk "kjøpe" seg barn. Ingen spørsmål, bare betal, og du får hva du ønsker. I utgangspunktet syns jeg dette er en svært beklagelig utvikling, men sånn er det, når markedskreftene får dominere innen medisin, og det ikke er ulovlig å reise på tvers av landegrenser om man vil oppfylle sine ønsker.
En kvinne i Norge som har seks barn og ønsker IVF kan også få det, hvis hun reiser ut av landet og betaler for det. Dermed blir den etiske debatten rimelig meningsløs. Vi kan lage regler og lover og anbefalinger, men til syvende og sist kan hvem som helst kjøpe seg ut av dette. For når det kommer til stykket er det noen som tjener gode penger på barneproduksjon, og så lenge det finnes betalingsvilje i markedet så vil folk skaffe seg de barna de vil, uavhengig av foreldrenes alder, kjønn, antall barn fra før, osv.
|