De uønskede mødre

[Røverdatter]

Ja, sånn var det. Jentene ble sendt bort for å føde og ungene ble ofte adoptert bort mot morens vilje. Utenomekteskapelig svangerskap var noe av det mest skamfulle man kunne komme bort i. Og mennene var fratatt ethvert ansvar i godtfolks øyne. Skambyrden lå for en stor del på kvinnen. Det finnes til og med historier om kvinner som har blitt tvunget inn i ekteskap med sine egne overgripere hvis overgrepet har resultert i svangerskap. Det er bedre å leve med en voldtektsmann resten av livet fremfor å være en som har havna i uløkka. Og tenk på alle som ble lemlestet og sterile etter illegale aborter. Tenk hvor viktig det er at vi har en lov om selvbestemt abort som gir kvinner rett til å bestemme over sitt eget liv.

Og som det påpekes, så er ikke dette lenge siden, nei. Dette er Norge for ganske få år siden. Vi kvinner som lever en og to generasjoner etter dette har så inderlig mye å takke fortidens feminister for. Det har vært en enorm holdningsendring både til barn og kvinner i løpet av disse årene.

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Det har vært en enorm holdningsendring både til barn og kvinner i løpet av disse årene.

Tenk at adoptivforeldre hadde en angrefrist, og at dette ikke ble opphevet før i 1986.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

Tenk at adoptivforeldre hadde en angrefrist, og at dette ikke ble opphevet før i 1986.

1986?!?!?!?

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

Tenk at adoptivforeldre hadde en angrefrist, og at dette ikke ble opphevet før i 1986.

Både mental og fysisk sykdom var også ganske skambelagt. Det skulle ikke rare skavanken til før man var outcast.

Noen eldre i familien satt og underholdt Vesla med historier om gamle dager og en gutt på skolen som snakket så veldig i nesa. Historiene handlet primært om at en brannkonstabel ikke forsto hva han sa da han skulle si fra om at det brant i flisene på skoleloftet, og at vaktmesteren ikke forsto hva han sa da det lakk fra skolespringen. Til stor latter for tilhørerne over denne gutten som ikke kunne prate rent for 40-50 år siden.

Jeg og mannen min snakket om det da vi gikk hjem fra selskapet, at det sikkert var morsomt å være den gutten. Antagelig var det ikke ofte han åpnet munnen, og de gangene han var tvunget fordi det var en krisesituasjon så lo folk av han i over 50 år. Og helt uten tanke for at det antakelig var ganske kjipt å ha denne talefeilen, og at han var en gutt med følelser som alle andre. Jeg har inntrykk av at det var grei skuring å le av barn og voksne med skavanker, og at foreldrene til disse barna skammet seg over dem. De ble sett på som mindreverdige mennesker som ikke trengte å tas på alvor.

[Obelix]

Ja, det er ille.

Men når det er sagt har jeg en far som har vært igjennom mølla der med sin førstefødte.
Altså han tok ansvar, mens mor nektet far å se datteren etter at de skilte lag. Hun trakk også min far for retten flere ganger fordi hun mente at han var far til de to sønnene hun fødte etter at de ble skilt.
Dette var tidlig/midten på 60-tallet.

Bare sånn apropos så var det også faktisk menn som tok ansvar, men som ikke fikk lov også.